Tidenes militære tragedie?

I løpet av noen få måneder vinteren 1812 døde hundretusenvis av franske soldater i kamp mot den russiske vinteren. Frankrikes stormaktstid ble avsluttet, og England ble den dominerende verdensmakten. 1812: Napoleons russiske tragedie er et mesterverk om en av de største militære katastrofene i europeisk historie.

September 1812, Moskva: Napoleon Bonaparte forstår ennå ikke hvor stor en feil han har gjort. Hæren hans har marsjert over hele det europeiske fastlandet, helt inn i hjertet av det russiske riket og inn i dets hovedstad. Men det er en hul seier. Russerne har snytt Napoleon for det inntoget han så for seg: En høytidelig overgivelse og underkastelse som så mange ganger før. Moskva er en tom by, og Napoleons hær er i et fremmed land med for lite mat, for dårlige klær. En kald hær rykker fram: Det er General Vinters tropper Napoleon nå frykter. Snøen og kulden på de brente, russiske steppene er sterkere enn alle Russlands kanoner.

For ettertiden har Napoleons felttog i 1812 framstått som et skoleeksempel på en feilslått kampanje. Selv i dag studerer unge offiserer verden over de feilene som ble gjort. Logistikken til den franske hæren viste seg å mislykkes i de uventete forholdene på russisk territorium og brøt fullstendig sammen. Tusenvis deserterte, og da russerne tok den brente jords taktikk i bruk, satt franskmennene i fellen. De tynnkledde franske soldatene ble drept av Russland selv; først av heteslag på innmarsjen, videre av dysenteri og influensa, og så av kulde og sult under den forsmedelige retretten. Til tross for den iherdige manøvreringen, posisjoneringen og de sporadiske slagene, var det under en fjerdedel som døde for fiendens geværer. Av de 600.000 franskallierte troppene som marsjerte ut, lå 400.000 igjen i den frosne russiske jorden, sammen med flere hundre tusen sivile og russiske soldater. En million døde til sammen.
 
Felttoget til Russland knekte ryggen på det franske riket. Hvordan gikk det til? Hvordan kunne en mann som av sin ettertid er allment anerkjent som en av de største militære kommandørene på flere århundrer gjøre en så monumental feil? Hvordan kunne det gå så raskt? I april 1812 var Napoleon Bonaparte den ubestridte enehersker på det europeiske fastlandet. Frankrike hadde underlagt seg alle militære trusler, og var omgitt av satellittstater og allierte. De eneste reelle konkurrentene lå i Storbritannia i vest og i Russland i øst. Så kom felttoget. I april 1813 tilbød Napoleon å abdisere, og hans velde levde på lånt tid. I april 1814 kom nådestøtet da en koalisjon av fremmede hærer inntok Paris.

I 1812: Napoleons russiske tragedie tar historikeren Alan Zamoyski denne enorme militære tragedien fatt. Med en sjeldent sterk kombinasjon av oversikt, formidling og fortellertalent maler han opp et overveldende stort og likevel krystallklart tydelig bilde av felttoget. Han gir levende skildringer av alt fra det kaldkrig-aktige stormaktsspillet i forkant, til den virkelig kalde krigen midt i den russiske vinteren. Zamoyskis språkmektighet – han snakker polsk, fransk, engelsk, russisk og italiensk – har gitt ham tilgang til et usedvanlig stort spekter av kilder. Det mest slående med boka er kanskje hvordan han lar de stridendes stemmer tre fram fra historien, med dagboksitater, skisser, anekdoter og biografiske skildringer fra vitnene til en av 1800-tallets største menneskelige og militære tragedier.