| Forfatter: | Dag Solstad |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 153 |
| Forlag: | Oktober |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Bjørn Hansen |
| Serienummer: | 2 |
| ISBN/EAN: | 9788249506552 |
Omtale 17. roman
Velsignet frekk og utfordrende
Av Tone Myklebost
Men når Dag Solstad i et intervju med en journalist nylig uttaler at han ikke kan se at hans nye bok 17. roman har noen handling, er det å trekke det vel langt. Handling er det så absolutt, men den tar bare helt andre retninger enn i en gjennomsnittlig norsk roman. Hos Solstad ender handlingen ofte på de underligste steder. Det vil si at spenningen øker og man venter på en dramatisk vending på en ganske statisk situasjon, som så ikke nødvendigvis kommer. Det ender på en helt annen måte enn leseren forventer.
Denne gangen har Solstad tatt opp igjen tråden fra romanen Ellevte roman, bok atten fra 1992. Her er det ikke snakk om bare fotnoter til en uutgravd roman slik som i boken Armand V., nei, her graver han virkelig frem igjen en av sine tidligere hovedpersoner; kemner Bjørn Hansen fra Kongsberg. Denne ulykksalige person som i forrige roman gjorde et forsikringsstunt, en real forsikringssvindel, ved å sette seg frivillig i rullestol, og etterlate leseren med spørsmålet: Hvorfor i all verden gjorde han det? Skjønt, Bjørn Hansen ulykksalig? Ifølge ham selv hadde han bare hatt et ønske om å fullføre sitt store livsprosjekt.
«Den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, er for lengst sluppet ut av fengslet hvor han sonet en dom på 3 ½ år for bl.a. forsikringssvindel, det er nesten femten år siden …» Slik begynner Dag Solstads nye roman. Bjørn Hansen står på Sentralstasjonen i Oslo med en ny, elegant koffert og venter på toget til Bø i Telemark der han skal besøke sønnen Peter, hans kone Thea og sønnesønnen Wiggo. Sønnen har han ikke sett på atten år, kona hans og barnebarnet har han aldri sett.
I skyggen
Bjørn Hansen har sonet en dom for dokumentfalsk, trygdemisbruk og forsikringssvindel. Han ble tatt på fersken da han kom gående ut fra badeværelset, på sine to bein, som egentlig burde sittet godt plassert i en rullestol. Siden har han sittet i en «stålkube», som han kaller cellen i fengselet. Natt etter natt har han ligget og vridd seg og ikke tenkt på annet enn at han ikke kan utstå å bli avslørt. For ham ødela avsløringen alt.
Og han er svært bekymret for sin sjels frelse. «Det at han ikke lenger visste hvem han var, og at han ikke lenger kunne stole et sekund på at han mente det han mente, tenkte hva han tenkte, følte det han følte.»
Bjørn Hansen isolerer seg fullstendig i fengslet. Kutter kontakten med familie og venner. Nekter å ta imot besøk, hverken leser eller svarer på brev. Til og med brevet fra sønnen blir liggende ulest i årevis.
Ute av fengslet lever han et liv i skyggenes dal. Han er så å si gått under jorden og er rådgiver – eller håndlanger for lyssky individer. Han får «nye venner», slår seg til på østkanten med bopel i gamlebyen, blir innehaver av agenturet Østens perle. Dagene går, årene går og Bjørn Hansen blir eldre.
Reisen til Bø
Så står altså den skjellsettende reisen for døren. Bjørn Hansen skal endelig treffe det han har av familie. Han skal bli kjent med optikkens verden, oppleve barn som heves opp mot det guddommelige og ende i en Timebuss. Og grublingen, den fortsetter. Såpass må man kunne røpe.
At Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten stadig hengir seg til den danske filosofen Søren Kierkegaards Begrepet Angst mens han i 17. roman knapt kan rive seg løs fra Søren Kierkegaards Sygdommen til Døden er en morsom detalj som det blir opp til leseren å analysere. «Kierkegaard er ingen lett forfatter å forholde seg til, han krever den strengeste konsentrasjon for at man skal ha en sjanse for å trenge inn i dette snart 200 år gamle tankegodset,» mener Bjørn Hansen.
Solstad har en forkjærlighet for å legge handlingen til en norsk småby. Tidligere i forfatterskapet har han vært innom både Larvik, Kongsvinger og Lillehammer. Denne gangen har han valgt Bø.
Samtidig fremstår Solstad som en unorsk forfatter, i den forstand at han er velsignet frekk og utfordrende i sin lavmælte form. Han er ikke der for å tekkes leseren. Solstad skriver nøyaktig det han selv vil, nøyaktig det han må skrive.
Flere bøker av Dag Solstad:
Intervju
Ingen bedre forklaring
Av Tone Myklebost
Dag Solstad leter etter askebegeret. Løper fra stue til stue i den gamle, hyggelige leiligheten på Skillebekk, men stopper plutselig opp.
– Nei, jeg skal jo ikke røyke ennå.
Dermed får jeg innblikk i hans sinnrike røykesystem; når i løpet av døgnet hans tre sigarettene skal røykes. Én av dem tas alltid etter maten sammen med et stort glass konjakk. Ja, hver dag. En sann nytelse. Avnytifiseringen som har hjemsøkt vårt land, har han liten sans for.
Endelig synker Solstad ned i den slitte lenestolen, og tar sats.
– Hvorfor jeg grov opp Bjørn Hansen igjen? Nei, han dukket bare opp i romanprosjektet jeg holdt på med. Faktisk har jeg tatt vare på notatet der han viste seg første gang. Men det pussige er at det som gjorde at han dukket opp, nesten ikke er med i romanen i det hele tatt. Jeg har bevart notatet for å se hvordan jeg jobber. Da han dukket opp, skrev jeg bare boka! Ja, det var ikke bare da, klukkler han.
Hovedpersonen Bjørn Hansen figurerte første gang i Solstads høyt skattede bok Ellevte roman, bok atten (1992), hvor han endte med å virkeliggjøre sin store plan om å lure omgivelsene. Solstad har ikke lest sin egen bok om igjen.
– Jeg skriver ut fra det jeg husker – og altså det Hansen husker. Jeg tror forklaringen på hvorfor han den gang gjorde som han gjorde, er annerledes i denne boka enn i den forrige. I begge bøkene er det gjort et forsøk på å gi en så rimelig forklaring som mulig. Jeg er ikke ute etter å lage gåter for leserne og har ingen bedre forklaring enn den jeg gir nå.
– Den offisielle forklaringen var vel grådighet og til dels latskap?
– Hansen vil vel ikke at motivet skal frem i dagen. Bjørn Hansen er ingen mann som tror på åpenhet – selv ikke i litteraturen.
– Og Solstad, er han en mann som tror på åpenhet?
– Nei, da hadde jeg nok ikke skrevet slike bøker.
Handling ingen hindring
Nylig ble Solstad av en journalist spurt om handlingen i sin nye bok. Han svarte at den ikke hadde noen.
– For et spørsmål! Jeg ser jo selv at romanen har handling, selv om den vel ikke er løsningsorientert. Men dette ville jeg da ikke spurt noen av yndlingsforfatterne mine om. For meg er ikke handlingsspørmålet viktig. Hva handler for eksempel Kafkas Slottet om? Spørsmålet sier mye om kunstoppfattelsen i Norge. Jeg faller nok mer utenom den enn de fleste.
– Er du også en av de forfatterne som sukker oppgitt over spørsmålet?
– Det fordrer en annen måte å tenke på. Men vi klarer oss jo heller ikke uten klisjeer. Uten dem ville det bli uutholdelig å leve.
– Hovedpersonen din, Bjørn Hansen, foretar en reise?
– Ja, det blir til Bø. Det var kanskje dumt at han reiste for å besøke sønnen. Solstad sukker.
– Det var jo klart at i andre bok var Bjørn Hansen avslørt. Og Bø, ja det var tilfeldig. Kunne vært et annet sted. Først var det Kongsvinger – men jeg strøk det. Fant et bygdested.
Solstad ler klukkende igjen.
– Du har jo lov til å stryke i manus, så lenge du ikke sier det til noen.
Dikter opp erfaringer
Bjørn Hansen drar altså til Bø.
– Det er klart at når du ikke har sett sønnen din på 18 år og ikke svart på brevene hans, blir det litt beklemmende. Han tar jo selv initativet. Nei, sønnen er ikke særlig påtrengende. Det er ikke rart – med den farshistorien! Og Bjørn Hansen setter pris på at sønnen lar ham være i fred. Likevel er han interessert i sønnen, opprettholder etter hvert en viss kontakt. Barnebarnet interesserer ham.
Dag Solstad stopper opp.
– Jeg har ingen barnebarn. Derfor kan jeg skrive så bramfritt om den saken. Jeg skriver inn det jeg selv ikke har av erfaring. Det gir mer frihet. Jo mindre referanse til eget liv, jo flere kreative minner. Jeg er tilhenger av at man ikke trenger egen erfaring for å skrive bøker. Shakespeare trengte da ikke personlig erfaring for å være konge. Erfaringer får du enten du vil eller ikke. Det er like dramatisk å snuble i en rot som fem-åring, som det er å møte en bjørn som 55-åring. Jeg tror på diktningens kraft og tror egne erfaringer kan være hemmende.
Levende modeller bruker han heller ikke. Knapt seg selv.
– Bøkene mine er altså lite selvbiografiske. Det jeg uttrykker i bøkene mine er selvet – og det har jeg stor tilfredsstillelse av å uttrykke.
Utfordrer romanformen
Solstad er seg bevisst spenningen som ligger og vibrerer i romanen uten nødvendigvis å utløses.
– Bjørn Hansen er en leser. Livet hans trenger da ikke å ligne litteratur av den grunn. Hvilke premisser ønsker du å følge når du skriver – bokens premisser eller andres? For å lykkes i en roman må man kunne sno seg gjennom en verden full av lesere med forventninger til hvordan en bok skal være. Jeg greier å holde på min egenart. Men så handler det altså om Bø – og da blir det litt konkret.
At Solstad nylig dukket opp som nominert i forbindelse med kåringen av tidenes Oslo-roman, forbauset ham.
– «Oslo-roman» føles fremmed for meg. Jeg skriver da ikke typiske Oslo-romaner? Jeg er glad i Oslo, men deltar ikke mye her.
Dessuten har han «hytte» i Berlin. Dag Solstad synes han kan tillate seg å være frekk og utfordre den norske romanformen.
– Jeg har ikke så mange sidehensyn å ta. Tidligere sa jeg at det var for å få tak i damer, men det behovet er blitt borte, sier han og humrer i stolen.
– Jeg er ikke ute etter å oppnå glamour mer, men kan konsentrere meg om de episke momenter.
Utdrag
Den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, er for lengst sluppet ut av fengslet hvor han sonet en dom på 3 1/2 år for bl.a. forsikringssvindel, det er nesten femten år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men nå står han på Sentralstasjonen i Oslo hvor han skal ta toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham.
Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning, eller til de begivenheter som danner grunnlag for den, og som han stadig er hovedperson i, meget mot sin vilje. Bjørn Hansen er altså her igjen. Bjørn Hansen er tilbake igjen. Min romanfigur fra 1992, Bjørn Hansen, har dukket opp igjen. Den forhenværende
kemneren på Kongsberg har vendt tilbake til den beretning han er en uomtvistelig del av.
Det er nå atten år siden avsløringen, og rettssaken, men det oppleves som det skulle ha vært i går. Det er femten år siden han slapp ut etter endt soning, og straks gikk under jorda, på Oslo østkant, som en tilsynelatende arbeidsom liten samfunnsborger, som hadde det kjennetegn at det ikke var mulig for noen som hadde kjent ham tidligere å oppnå kontakt med ham, og forøvrig ikke hadde noen kontakt med andre heller, utover det arbeidet og omgivelsene krevde av ham. Han har siden kort etter løslatelsen bodd i en liten leilighet i Gamlebyen, som nok skulle trenge til oppussing etter femten år, men som han ikke har somlet seg til å gjøre noe med, selv om han ofte har tenkt at nå skal jeg reise bort på en liten ferie, og i mellomtida skal jeg leie noen folk til å pusse opp denne leiligheten. For kort tid siden avviklet han det firma han hadde drevet i tolv år, og samtidig fylte han 67 år, og ble pensjonist. Og akkurat nå, når denne beretning begynner, eller fortsetter, om man vil, står han med en elegant liten nyinnkjøpt koffert på en av perrongene til Oslo Sentralstasjon hvor toget til Sørlandsbanen er i ferd med å rulle inn på spor 7. Ombord i dette toget vil den pensjonerte fhv. kemner og fhv. straffange Bjørn Hansen ta plass. Han skal besøke sin 40-årige sønn Peter for første gang på nærmere tjue år.