I utgangspunktet fantes det ingen mistenkte før Diana nevnte navnet på en Quincy Miller, en av firmaets tidligere og svært misfornøyde klienter. Fire år før drapet hadde Keith tatt seg av en skilsmisse for Quincy, og klienten hadde vært langt fra tilfreds med utfallet. Dommeren idømte ham et langt større barne- og underholdsbidrag enn han hadde råd til å betale, og det ødela livet hans. Da han ikke klarte å betale advokatsalæret for å anke avgjørelsen, la Keith saken i skuffen, frasa seg representasjonen, og dermed løp ankefristen ut. Quincy tjente bra som lastebilsjåfør for et lokalt firma, men mistet jobben da ekskona tok arrest i månedslønnen for å få dekket forfalte krav. Han klarte ikke å betale, begjærte seg konkurs og flyktet fra området. Han ble knepet, ført tilbake til Seabrook, satt i fengsel grunnet manglende betalingsevne og ble sittende der i tre måneder, før dommeren mente at det var nok. Han flyktet nok en gang og ble pågrepet i Tampa, der han livnærte seg ved å selge dop. Han satt inne i ett år før han ble prøveløslatt.

     Ikke overraskende klandret han Keith Russo for problemene han opplevde. Det hersket en stilltiende enighet blant byens øvrige advokater om at Keith kunne representert sin klient på en litt mer aktiv måte. Keith kunne ikke fordra skilsmissesaker og anså dem for å være nedverdigende for en advokat med ambisjoner om å innta rettssalen. Ifølge Diana hadde Quincy vært innom kontoret minst to ganger, kommet med trusler overfor de ansatte og krevet å få snakke med sin tidligere advokat. Det kunne ikke fastslås om noen hadde ringt politiet. Hun påsto også at Keith hadde ringt hjem til dem og gjentatt truslene, men at de aldri anså det for å være så alvorlig at de måtte skifte nummer.

     Noe drapsvåpen ble aldri funnet. Quincy sverget på at han aldri hadde eid noen hagle, men ekskona sa til politiet at hun trodde han hadde et slikt våpen. Gjennombruddet i saken kom etter to uker, da politiet dukket opp med en ransakingsordre og konfiskerte bilen til Quincy. I bagasjerommet fant de en lommelykt med små flekker av et eller annet som hadde sprutet ut over lyktens reflektor. De antok at det var blod. Quincy fastholdt at han aldri hadde sett lommelykten, men ekskona sa hun trodde at den tilhørte ham.

     Man utviklet kjapt en teori, og dermed var drapssaken løst. Politiet trodde at Quincy hadde planlagt drapet i detalj og ventet til Keith jobbet overtid og var alene på kontoret. Han brøt strømtilførselen ved en utvendig måler på veggen bak kontoret, kom seg inn gjennom bakdøren, som sto åpen, og visste nøyaktig hvor Keith var å finne fordi han hadde vært inne på kontoret hans flere ganger. Han brukte lommelykten for å se i mørket, braste inn på Keiths kontor, fyrte av begge løpene på haglen og flyktet fra åstedet. Tatt i betraktning det voldsomme blodsølet på åstedet virket det rimelig at mange av gjenstandene på kontoret ble sprutet ned.

     I en sidegate to kvartaler unna la en stoffmisbruker ved navn Carrie Holland merke til en svart mann som styrtet bort fra området. Han så ut til å bære på en kjepp eller noe, hun var ikke sikker. Quincy er svart. Seabrook er 80 prosent hvit, 10 prosent svart, 10 prosent latinoer. Carrie klarte ikke å identifisere Quincy, men sverget på at han hadde samme høyde og kroppsbygning som mannen hun hadde sett.

     Quincys rettsoppnevnte advokat klarte å få saken flyttet til en annen jurisdiksjon, og den kom opp for retten i nabocountyet. Den var 83 prosent hvit. Det satt én svart person i juryen.

Til toppen