Alle har løpt 60-meteren. Enten det er på idrettsbanen, skolegården eller bygdas flateste jorde er ritualet det samme: Trekk opp en strek i bakken, skritt opp seksti lange steg og vent på klarsignal. 60-meteren er så kort at vi orker å gi full pinne hele veien. Vi ser oss ikke tilbake. Men det er i den korteste distansen at vi finner de lange linjene i norsk friidrettshistorie. Historien om sekstimeteren er også historien om idrettsmerket, og om fremveksten av det norske kroppsøvningsidealet. Våren 2014 ble Johnny Brenna 50 år og følte at han så målstreken nærme seg raskt. Han lengtet tilbake til startblokkene. Det ble startskuddet for en kortsprint tilbake mot ungdommens distanse. Med sprintprofessor Leif Olav Alnes som kyndig fartsholder tar han opp jakten på veteranfriidrettenes hellige gral: Skohandleren Per Sletholts 60-meterrekord for femtiåringer – 7.68 sekunder, satt i Stangehallen den 3. mars 1996 – mens krampene lurte bak hvert steg. Blant proffene er sekstimeteren i dag en falmet distanse. Den løpes bare innendørs, og bare når løpebanen ute er dekket av snø. Blant alle oss andre er den fortsatt målestokken. En gullstandard innen hurtighet. Hva har du på 60-meteren?