Sommerpakken 2017 (Pakke)

Forfatter:

Eksklusiv krimpakke med den beste spenningen!

Legg i ønskeliste

Omtale Sommerpakken 2017

Knut Nærum (red.) SOMMERKRIM 2017

Sommerens krim

Når sommerregnet setter inn, når man har glemt å smøre seg og trenger å holde seg i skyggen eller når man ligger i sola og trenger noe å gjøre med øynene: Sommerkrim 2017 er en samling kriminalnoveller egnet til å dekke de fleste sommerlige lesebehov.

15 av landets fremste krimforfattere har alle levert flunkende nye noveller, de fleste av dem med handlingen lagt til sommeren. For øvrig spenner utvalget over hele krimregisteret, fra det klassiske mordmysteriet til den psykologiske thrilleren. Etter å ha lest denne samlingen vil man aldri se på verken ål, taxfree-kunder eller middelaldrende kvinner i varebil med samme blikk som før. Sommerkrim 2017 er utstyrt med et informativt forord av redaktøren Knut Nærum.

Som Knut Nærum skriver i forordet til denne antologien, så er "det sånn at krim er på sitt smarteste i novelleformatet, nettopp fordi novellen bare handler om én ting. [...] Novellen er diktning med mye muskler og lavt fettinnhold. Den er en maskin konstruert for å utføre en enkelt oppgave. Kriminalnovellen handler sjelden om jakten på en seriemorder. Den har ikke plass til både en etterforskning og etterforskerens privatliv. Den tar for seg én kriminell handling, hvorfor den ble begått og/eller hvilke følger den fikk. "

De som er med:
Ingebjørg Berg Holm, Terje Bjøranger, Gro Dahle, Sidsel Dalen, Torkil Damhaug, Ole Kristian Ellingsen, Eirik Husby Sæther, Monica Kristensen, Hans Olav Lahlum, Sigbjørn Mostue & Johnny Brenna, Marit Reiersgård, Lars Ove Sæther, Chris Tvedt og Monika N. Yndestad.

 

Karin Slaughter KNUST

Slaughter på sitt beste!

Karin Slaughter fenger lesere og kritikere verden over med sine thrillere fra Atlanta-området. Knust er enda en modig og besettende New York Times-bestselger, skrevet av forfatteren hvis varemerke er iskalde, psykologiske thrillere. Det er den andre boka i den populære Will Trent-serien, og utgis på norsk for første gang i 2017.

Ansley Park er en av Atlantas mest ettertraktede strøk. Men i en luksusvilla, i en tenårings overdådige soverom, har en jente blitt brutalt drept. Og i den elegante entreen, midt i knust glass, står en forferdet mor – som har drept datterens overgriper med sine bare hender.

Etterforsker Will Trent er på åstedet kun for å observere. Men han ser noe som det lokale politiet overser; i blodsporene, blant de rettsmedisinske bevisene, og i øynene til den sjokkerte moren. Noe som gjør ham sikker på at en annen tenåringspike er i fare, og at morderen fortsatt er der ute.

«Åndeløs spenning.»
San Francisco Chronicle

«En av årets mest bemerkelsesverdige prestasjoner.»
Philadelphia Inquirer

Til toppen

Utdrag

Knut Nærum (red.) SOMMERKRIM 2017

Men det er her nede i byens kjeller, speidende inn i tunellen, når jeg ser de grå øynene vokse mot meg i mørket – det er her jeg kjenner hvor sterk hånden er. Det nytter ikke å gjøre motstand. Derfor lar jeg dens vilje skje når den legger seg på skulderen min, skyver meg nærmere kanten. Jeg trekker pusten dypt, fylles av den råtne lufta som vognene skyver foran seg. Bremsene setter i, lyden av hundre stålkniver som slipes, jeg stirrer inn i førerhuset, en kvinne denne gangen, mørk i håret, blekt ansikt …

I sekundet før vognene farer forbi, slipper hånden meg.

Jeg går ikke på toget. Jeg snur meg og småløper mot trappen, på vei opp mot sommerdagen. Latteren opp gjennom kroppen, den bølger lydløst mellom korridorveggene. Helt annerledes enn min egen latter.

Jeg skal leve videre, en stund til.

 

Det er ettårsdagen. På vei opp i lyset igjen stanser jeg foran kiosken. Jeg har sluttet å lese aviser, men nå blir jeg stående og se på den som står øverst i stativet. Ansiktet på forsiden, nokså kornete bilde, tatt på avstand i dårlig lys. Mørkt hår, store briller, kunne vært meg, kunne vært deg.

Sendte trettito mennesker i døden.

Prøver å forstå meningen med denne overskriften. Sende i døden. Var det snakk om en bestilling? Var de ventet der? Var dette vesenet på førstesiden bare en hjelper, en som var der for å hente dem? 

Jeg går inn i kiosken. Hijabjenta bak disken taster i vei på mobilen hun har liggende ved siden av kassaapparatet. Jeg blir stående og betrakte henne, samtidig strekker hånden min seg ut og plukker opp en pastilleske som jeg stikker i lomma.

Ikke før jeg er på vei ut, ser jenta opp. Hun sier et eller annet jeg ikke forstår, kanskje spør hun hva hun kan hjelpe meg med. Jeg rister på hodet og snur meg vekk. Først oppe på gaten, der varmen gjør lufta til en kvelende, tjukk grøt, slår det meg at jeg ikke på noe tidspunkt bestemte meg for det lille tyveriet. Det skjedde meg. Den usynlige hånden grep tak i min, åpnet den, lukket fingrene til rundt pastillesken. Jeg lot det skje, men kunne jeg latt være? Pastillene er av en sukkerfri type jeg ikke kan fordra. Bare tanken på tranebærsmaken gjør meg sint. Mest på dem som lager pastillene. Eller på jenta i kiosken som selger svineriet, eller på folk flest, som lar seg lure av alt mulig.

Hun sitter utenfor blomsterforretningen. Lang, grå frakk. Svetten siler under det svarte skautet. Holder en plakat foran seg, en bønn om hjelp skrevet med ujevne bokstaver, de fleste av barna i barnehagen der jeg jobber kunne lagd den bedre. Nå kan jeg gå bort og sparke til koppen med penger, eller til tiggerkvinnen, for eksempel i ansiktet. Alt kan skje når jeg står der og ser ned i øynene hennes.

Men så, til min overraskelse, smiler jeg varmt til henne og slipper pastillesken ned i koppen, før jeg går videre.

Det var det hånden ville denne gangen.

(Utdraget er fra krimnovellen Hånden av Torkil Damhaug)

 

 

Karin Slaughter KNUST

Blodet til Emma.

Abigail strammet magemusklene og langet ut mot ham med strake fingre slik at neglene traff ham i øynene.

Han slo henne med flat hånd på siden av øret, men hun slapp ikke taket. Hun presset tomlene inn i øyehulene og kjente at noe begynte å gi etter. Han grep rundt håndleddene hennes og tvang fingrene vekk. Han var så mye sterkere enn henne, men Abigail tenkte på Emma – øyeblikket da hun så datteren i etasjen over. Måten kroppen hennes lå på, og blusen som var skjøvet opp over de små brystene. Hun var knapt gjenkjennelig; hodet var en blodig, rød masse. Han hadde tatt fra dem alt, selv det pene ansiktet til datteren.

«Din drittsekk!» ropte Abigail. Det kjentes som om armene skulle brekke, da han tvang dem vekk fra øynene. Hun bet ham i fingrene helt til hun kjente ben. Mannen hylte, men slapp ikke taket. Abigail kjørte kneet opp og traff ham midt i skrittet. Han sperret opp de blodige øynene og åpnet munnen. Hun kjente en sur pust. Han løsnet grepet, men holdt fremdeles fast. Han falt bakover på ryggen og dro henne med seg.

Automatisk la hun hendene rundt den tykke halsen. Hun følte hvordan brusken i halsen hans beveget seg; ringene som utgjorde spiserøret, bøyde seg lik myk plast. Han grep hardere rundt håndleddene hennes, men albuene var som låst fast og skuldrene helt på linje med hendene. Hun la all vekt mot halsen hans. Smerten skjøt gjennom de skjelvende armene og skuldrene, og hun fikk krampe i hendene – det kjentes som om tusen nåler traff nervene. Hun kjente vibrasjoner i håndflatene da han forsøkte å snakke. Blikket ble smalt igjen. Hun så røde prikker i øynene hans. De våte leppene åpnet seg, og tungen stakk ut. Hun satt over skrevs på ham, og kjente hoftebenet hans mot lårene da han spente seg i en bue for å kaste henne av.

Hun kom plutselig til å tenke på Paul og den natten de hadde laget Emma – hun hadde bare visst at de laget en baby. Hun hadde sittet over skrevs på ektemannen på samme måte, for å være sikker på at hun fikk med seg hver dråpe når de skapte et perfekt barn.

Og Emma var perfekt … med det pene smilet og det troskyldige ansiktet. Hun stolte på alle hun møtte, uansett hvor mange ganger Paul advarte henne.

Emma som lå i etasjen over. Død i en blodpøl, med undertøyet trukket ned. Det stakkars barnet hennes. Hva hadde hun måttet gå gjennom? Hvilke ydmykelser hadde hun lidd på grunn av denne mannen?

Abigail kjente plutselig at hun ble varm mellom bena. Mannen hadde urinert på dem begge. Han stirret på henne – han så henne – og så ble øynene hans glassaktige. Armene falt ned til siden, og hendene traff gulvflisene med glasskårene. Kroppen hans ble slapp, og munnen gapte.

Abigail lente seg bakover på hælene og så på den livløse mannen foran seg. Hun hadde drept ham.

Til toppen

Pakken består av

Til toppen