Maya vil finne ut hvem som myrdet sin ektemann. Problemet er bare at hun selv er som forfulgt av døden, og har følelsen av å leve på lånt tid.
| Forfatter: | Harlan Coben |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2017 |
| Antall sider: | 400 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Fool Me Once |
| Oversatt av: | Busk, Sissel |
| ISBN/EAN: | 9788202534127 |
| Kategori: | Tradisjonell krim |
Det er som om døden selv forfølger helikopterpilot Maya Stern Burkett. Etter en fatal feil, der flere sivile liv gikk tapt i krigen mellom Syria og Irak, er hennes militære karriere over. Så blir søsteren Claire funnet torturert og myrdet. Noen måneder senere er Maya vitne til at ektemannen Joe blir myrdet i Central Park, og morderen blir tatt. Senere skal det vise seg at søsteren og ektemannen til Maya ble skutt med samme våpen.
Lurt trill rundt
Når Joe begraves tre dager etter at han ble myrdet, er Maya sterkt nedtrykt av sorg og tap. Hvem kan stå bak det brutale drapet på Joe? En barnepike passer hennes to år gamle datter hjemme i den store leiligheten, og når en venn foreslår å installere et spionkamera i stuen, går Maya med på det. Det skal bli starten på en intrige du sannsynligvis må hete Harlan Coben for å kunne pønske ut. Når du blir lurt trill rundt så raffinert som i denne romanen, lar du deg mer enn gjerne lure flere ganger av samme forfatter.
Død – men i live?
Når Maya sjekker spionkameraet noen uker etter begravelsen, ser hun Joe leke med deres to år gamle datter hjemme i stuen for noen timer siden. Men hun så jo at han ble drept på nært hold? Ser hun syner på grunn av posttraumatisk stress, eller er Joe en annen enn den hun trodde han var? Hun konfronterer barnepiken Isabella, som tar med seg videoen av Joe og datteren og forsvinner sporløst. Politiet har nå avsluttet etterforskningen av drapet på Joe, men Maya tror en annen står bak mordet. Skal hun gå til politiet, eller etterforske på egen hånd? Etter hvert knyttes også drapene på Joe og Claire til en hendelse for sytten år siden da den yngre broren til Joe tok livet sitt.
Sterke, kloke Maya
Denne gangen har Coben en kvinne i hovedrollen. Maya er smart og uavhengig, og viker ikke en tomme når hun møter motstand. Lett å skjønne at Coben har kost seg når han skapte Maya. Hun er en dame som vet å ta vare på seg selv, sånn sett er Cobens femtende frittstående roman en hyllest til dagens moderne amerikanske kvinne. Maya er dessuten en kvinne å sympatisere med, men hun har også sine demoner. Ikke rart Julia Roberts skal produsere filmen om boken og spille hovedrollen selv.
Den hårfine balansen
Coben er ekspert på å presentere det ene scenariet etter det andre i en intrige, og få deg til å skifte mistenkt hele veien. Samtidig er løsningen alltid logisk og et resultat av det som er etablert før i romanen. Han vet akkurat når han skal gi Maya full gass, og når han skal by på motstand. Marerittene fra krigen i Syria, terroren fra mannen som varslet media om den fatale tabben i krigen og politiets etterforskning av Mayas rolle under drapet på Joe hjemsøker henne i jakten på hvem som myrdet Joe og Claire. Og hvem andre enn Coben kan tillate seg å etterlate deg i sjokk etter et fyrverkeri av en avslutning? Det er tillatt når man behersker den hårfine balansen mellom narrespill og det å ta leseren på fullt alvor.
Av Bernt Roald Nilsen
| Vær på vakt | |||
| Bokmål | Ebok | 2017 | |
| Vær på vakt | |||
| Bokmål | Lydbok-CD | 2017 | |
| Vær på vakt | |||
| Bokmål | Lydbok MP3-CD | 2017 | |
| Vær på vakt | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2017 | |
| Vær på vakt | |||
| Bokmål | Heftet | 2017 | |
«Coben er rett og slett en av tidenes største. Velg hvilken som helst av thrillerne hans, og du får en fengslende og overraskende fortelling med et stort, bankende hjerte innerst.»
Gillian Flynn, bestselgende forfatter av Flink pike
«Nok en fulltreffer fra Coben ... mesterlig plot ... en fortelling som garantert vil lure selv de mest garvede krimlesere trill rundt, og det mer enn én gang.»
Kirkus
«Coben er som en dyktig tryllekunstner, som sparer det beste, mest imponerende trikset til slutt.»
Publishers Weekly
«Coben beviser sin fortreffelighet nok en gang.»
Entertainment Weekly
«Mamma?»
«Et øyeblikk, vennen min.»
Hvem-det-nå-var beveget seg bort fra bilderammen og ut av syne. Nå kunne Maya se sofaen. Lily satt der alene. Hun holdt den samme boken i hendene og bladde i den mens hun lekte at hun leste.
Maya ventet.
Inn fra venstre – fra kjøkkenet – kom noen inn i bildet. Ikke Isabella.
Det var en mann.
Det så i hvert fall ut til å være en mann. Han sto fortsatt nær kameraet og i en vinkel som gjorde det umulig for henne å se ansiktet hans. Et øyeblikk tenkte Maya at det kunne være Hector som kanskje kom inn for å ta en pause, drikke et glass vann eller noe, men Hector hadde hatt på seg arbeidsbukser og hettejakke. Denne karen gikk i blå dongeri og grønn – skoggrønn – skjorte …
På skjermen kikket Lily opp fra sofaen mot mannen. Da hun smilte bredt til ham, kjente Maya at en stein tok form i brystet hennes. Lily likte ikke fremmede. Så uansett hvem dette var, uansett hvem det var som hadde på seg denne velkjente skoggrønne skjorten …
Mannen gikk mot sofaen. Han hadde ryggen mot kameraet nå, slik at Maya ikke kunne se datteren. Maya kjente hvordan panikken grep henne fordi datteren nå var ute av syne, og hun lente seg faktisk til venstre og høyre som om hun kunne se forbi mannen og få øye på datteren sin igjen, trygt i sofaen med den samme Dr. Seuss-boken. Det føltes som om datteren var i fare, og at faren ville vedvare helt til Maya i det minste kunne se henne og holde øye med henne. Det med fare var selvfølgelig bare nonsens. Maya visste jo det. Hun iakttok noe som allerede hadde skjedd, ikke en direktesending, og datteren hennes satt ved siden av henne, frisk og tilsynelatende fornøyd. Eller hun hadde i det minste vært fornøyd helt til mammaen hennes var blitt stum og begynte å se på den dataskjermen.
«Mamma?»
«Bare et øyeblikk, vennen min.»
Mannen i den velkjente dongeribuksen og den skoggrønne skjorten – det var slik han alltid hadde beskrevet skjorten, ikke grønn eller mørk grønn eller skarp grønn, men skoggrønn – hadde tydeligvis hverken skadet eller kidnappet datteren hennes eller noe slikt, så den angsten som Maya nå opplevde, virket grunnløs og mer enn oppskrudd.
På skjermen gikk mannen til side.
Maya kunne se Lily igjen. Hun regnet med at angsten nå ville avta. Men det var ikke det som skjedde. Mannen snudde seg og satte seg ved siden av Lily. Han så mot kameraet og smilte.
Maya klarte å la være å skrike.
Stram, slapp av, stram …
Maya, som alltid holdt seg rolig under kamp, som alltid klarte å finne et sted inni seg som fikk pulsen til å slå jevnt og hindre adrenalinet i å lamme henne, prøvde nå å finne det stedet. De velkjente klærne, de blå dongeribuksene, og særlig den skoggrønne skjorten, burde ha forberedt henne på muligheten – og med «muligheten» mente hun «umuligheten» – for det hun nå fikk se. Så hun skrek ikke høyt. Hun gispet ikke.
I stedet spredte noe seg i brystkassen hennes som gjorde det vanskelig å puste. Det kjølte ned blodårene hennes. Leppene begynte å dirre svakt.
For der, på pc-skjermen, så Maya at Lily krabbet over på fanget til sin avdøde far.
