Etter fem minutter så jeg korset. Det reiste seg på en av de ytterste knausene. Ved første øyekast så det ut som en prøveoppsetting av en vindmølle. Men etter hvert som jeg nærmet meg, var det ingen tvil. Som et lokalt Golgata reiste det seg mot sjøen der nord på øyen, et mene tekel for vindmølletilhengerne eller hva nå meningen med det skulle være. Da jeg var fremme ved det, fremstod det som et gigantisk gravmæle, støpt fast til en betongsokkel og så solid tømret sammen at det burde stå imot selv de voldsomste vindkastene der ute. Men det var ingenting som fortalte hvorfor det stod der og hva det skulle symbolisere. På sitt tause vis gav det meg likevel en ubestemmelig følelse av uhygge, et varsel om noe som skulle skje.
      Jeg ble stående og se meg rundt. Dette var Norges ytterrand. I nord skimtet jeg fjellformasjonene i Ytre Sula og Lihesten lenger inne i Sognefjorden, et forblåst månelandskap der havbrenningen slo med jevn rytme og sjøen bare ytterst sjelden falt helt til ro. Stort lenger ut kom du ikke.
      Med ett følge jeg meg liten. Dette landskapet hadde ligget her siden tidenes morgen, i lange perioder dekket av is og bare i en brøkdel av et historisk sekund betrådt av menneskeføtter. Havet hadde ligget der enda lenger, størknet til is i tusener av år, rytmisk bølgende like lenge, med en puls som var for langsom til at vi kunne fatte den, et universelt kretsløp vi bare så vidt skimtet skyggen av i løpet av vår korte tid på kloden.
      Av forståelige grunner var det ingen beboelseshus eller kaianlegg her ute på de ytterste knausene. Noen få villsauer kunne kanskje overlevd på røsslyng og annen vegetasjon. For alle andre var levevilkårene dårlige. Slik sett var det ingenting i veien for å anlegge en vindmøllepark her.
      Da jeg vendte blikket innover igjen, oppdaget jeg at jeg kom til å få selskap. En høy mann, kledd i mørke klær og med kritthvitt, flagrende hår, var på vei mot meg. I det rått tilskårne landskapet var det noe stilisert og uvirkelig over ham der han kom, målbevisst og med lange steg i min retning, som en figur hentet ut fra en norrøn ættesaga.
      Allerede ved første øyekast var det noe profetisk og gammeltestamentlig over ham. Det kom derfor ikke som noen stor overraskelse da han stoppet opp rett foran meg, strøk hånden gjennom håret, stirret strengt på meg og sa, med dyp og malmfull røst: ”Eg er Lars Rørdal. Og kven er du, om eg tør spørja?”
      ”Varg Veum.”

Til toppen