Uten nåde (Innbundet)

Forfatter:

En uhyggelig seriemorder går løs. En rekke brutale drap rammer Sør-London. Politiet er ikke i stand til å finne noen fellesnevner. Ingen rettsmedisinske funn. Ingen DNA. Ingenting. Morderen viser ingen nåde og har åpenbart ingen samvittighet.

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 448
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Cold Killing
Oversatt av: Kopperud, Truls Holst
ISBN/EAN: 9788202417338
Kategori: Krim og spenning
Omtale Uten nåde

Morderen som aldri stopper

Møt en morder som aldri gir seg. Ingen motiv. Ingen nåde. Ingen samvittighet. Kun uhyggelige metoder. Og en politimann som identifiserer seg med drapsmannens mørke sider.

Det er skremmende autentisk. Selv om Luke Delaney er et pseudonym, er det ingen tvil om at innsikten er ekte vare. Forfatteren har 16 år bak seg i Metropolitan Police Service i London, og debutromanen Uten nåde handler om det som var jobben hans i London: Å få en iskald, kynisk, kalkulerende seriemorder dømt. Før det er for sent.


Når skadede sinn møtes
En uhyggelig seriemorder går løs. En rekke brutale drap rammer Sør-London. Politiet er ikke i stand til å finne noen fellesnevner. Ingen rettsmedisinske funn. Ingen DNA. Ingenting. Morderen viser ingen nåde og har åpenbart ingen samvittighet.

Ofrene har ingenting felles. Ingenting annet enn å bli brutalt slaktet ned av morderen. Som leser følger du de spinnville tankene og handlingene til drapsmannen uten at det avsløres hvem det er. Men først og fremst er du inne i politimannen Sean Corrigans hode og skadde sinn.

Tenker som en morder
Sean Corrigan er ikke som andre politimenn. Han har blitt misbrukt seksuelt, psykisk og emosjonelt i barndommen, og kjenner til alle drapsmannens mørke sider. Han tenker som en morder, og får noen ganger kollegaene til å undres på hva han egentlig holder på med. Evnen til å lese andres sinn gjør ham i stand til å identifisere en morder, selv om drapsmetodene er ulike. Sean vet at ofrene er drept av samme person, og (antagelig) hvem det er, men alt står og faller på å fremskaffe et fellende bevis. I mellomtiden er morderen på farlig frifot.

Ondskap på nært hold
Du følger morderen på kloss hold i noen kapitler. Stemmen hans er så kald og beregnende. Så perfekt og hensynsløs. Så kalkulerende og hardkokt. Ingen over, ingen ved siden. Alltid to skritt foran. Så overlegen i forhold til alt annet, til og med sin egen familie. Han leder politiet på villspor og holder dem for narr, og er rett og slett ustoppelig. Som leser blir jeg livredd og kan ikke tro at det finnes slike sinn eller så hensynsløst egoistiske individer. Trøsten jeg klynger meg til, er at etterforsker Sean Corrigan gjenkjenner mørket. Det gjør ham til en fascinerende karakter jeg tror på, en jeg vil lese mer om når alt er over.

Den største fienden
Uten nåde er en politithriller som fanger atmosfæren ved politikammeret. Vi gis innsikt i  de dagligdagse utfordringene med mangelen på moderne utstyr, det konstante presset politiet lever under, fra medier, fra sjefer, fra publikum, og ikke minst tidspresset. I en etterforskning er alltid tiden den største fienden. Delaney gir oss også et innblikk i morderens hverdag, i korrupsjonen i finansmiljøet og hva griskhet gjør med mennesker. Delaney er ganske så snedig. Han kobler en sympatisk, men høyst uvanlig etterforsker med et menneske totalt blottet for empati og innlevelse. Miljøet og plotet er uforutsigbart og genuint. Uten nåde er rett og slett en prima politithriller.

Til toppen

Andre utgaver

Uten nåde
Bokmål Ebok 2016
Uten nåde
Bokmål Heftet 2016

Flere bøker av Luke Delaney:

Om forfatter Luke Delaney

Luke Delaney begynte å arbeide i Metropolitan Police Service på slutten av 80-tallet, og han ble først utstasjonert i et område i det sørøstlige London som var beryktet for sin vold og kriminalitet. Senere gikk han over til Avdeling for kriminaletterforskning, hvor han jaget både seriemordere og gjengkriminelle.

Uten nåde er hans første krimroman.

Til toppen

Utdrag

Trappeoppgangen stinket urin. Stanken av mennesker som bodde oppå hverandre, var umiskjennelig. Det var sommer, og de innendørs viftene pumpet eimen ut. Sean måtte nesten brekke seg; synet, lydene og lukten i leiegården vekket altfor levende minner fra hans egen barndom, da han bodde i en kommunal treromsleilighet over to etasjer sammen med moren, to brødre, to søstre og faren – hans far, som førte ham bort fra søsknene og opp til soverommet i andre, der ting skjedde. Hans mor, altfor forskremt til å gripe inn – tanken på å gripe en kniv i kjøkkenskuffen virvlet rundt i hodet hennes, men bleknet når motet sviktet henne. Men hans barndoms forbannelse hadde gitt ham en like sjelden som mørk forståelse – en evne til å forstå motivene til dem han jaktet på.

Altfor ofte blir de misbrukte selv misbrukere når mørket overvelder dem og ondskap avler mer ondskap – en grufull voldsspiral, så godt som umulig å bryte – og slik var demonene fra Seans barndom for dypt nedfelt i hans vesen til at han noensinne kunne bli kvitt dem. Men Sean var likevel annerledes fordi han klarte å kontrollere demonene og raseriet og hadde brukt sin ødelagte oppvekst til å utvikle en forståelse av forbrytelsene han etterforsket som andre politifolk bare kunne drømme om. Han forsto morderne, voldtektsmennene og brannstifterne – forsto hvorfor de måtte gjøre det de gjorde, kunne tolke deres motiver – se det de hadde sett, lukte det de hadde luktet, føle det de hadde følt – opphisselsen, maktfølelsen, motviljen, skylden, angeren, frykten. Han kunne ta steg fremover i en etterforskning som andre strevde med å fatte, og fylte hullene i et handlingsforløp med enestående fantasi. Åstedene ble levende for hans indre øye, ugjerningene utspilte seg i hodet som en film. Han var hverken spiritist eller synsk, han var bare en purk – men en purk med en ødelagt fortid, en farlig fremtid og en evne til å lese dem han jaktet på, i lyset av sin egen dunkle, hjemsøkte fortid. Kunne en av den sanne ondskapens frafalne disipler finne et bedre skjulested enn i politiet? Kunne han noe annet sted bruke sine unike egenskaper i det godes tjeneste bedre enn i politiet? Han svelget kvalmen som steg opp i halsen, og satte kursen for åstedet – der drapet hadde skjedd.

Til toppen