| Forfatter: | Arnaldur Indridason |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 320 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Einvigid |
| Oversatt av: | Løken, Silje Beite |
| Serie: | Erlendur Sveinsson |
| Serienummer: | 10 |
| ISBN/EAN: | 9788202404673 |
| Kategori: | Tradisjonell krim og Nordisk krim |
Sjakk og blodig mord
Island 1972. Det er VM-kamp i sjakk i Reykjavik. Fischer mot Spasskij. USA mot Sovjetunionen. Sagaøya står midt i kald krig, torskekrig og internasjonal storpolitikk. Byen er full av fremmede fra alle sider. Så blir en tenåring funnet drept i en blodpøl i en mørk kinosal.
Etterforsker Marion Briem er som alle dypt rystet av det brutale knivdrapet. Slikt er ikke hverdagskost på øya langt ute i havet. Marion og kollegaen Albert, en stødig trebarnsfar som nettopp har flyttet inn i blokk med vannklosett, begynner å snuse i en mordgåte uten gjerningsmann og motiv. Den filminteresserte og litt enfoldige unggutten Ragnar så alle filmene som gikk på kino. Han tok opp filmene på kassett for å høre på hjemme. Nå er opptakeren borte. Kan Ragnar ha hørt en dødelig hemmelighet i kinomørket?
Dødelig hemmelighet i kinomørket
Én etter én finner Marion fram til dem som var på kino den blodige ettermiddagen. De har hemmeligheter nesten alle sammen. I mørket lever utroskap og skapalkoholikere. Men er det nok å drepe for? Og hvem er de mystiske mennene som ikke melder seg? Tenåringsdrapet forsvinner fort i nyhetsdetaljene fra den spennende sjakkampen og superstjernen Bobby Fischers bisarre påfunn. Han vil svømme alene om natten, får fløyet inn en spesialstol fra USA og et parti blir spilt i en lukket sal. Marion finner en sigarettsneip med kyrillisk skrift utenfor kinoen. Drapssaken begynner å vokse. Mordet på Ragnar handler om noe mye større enn den lille kinosalen på Island.
Etter 13 suksessrike bøker om Erlendur Sveinsson tar Arnaldur Indridason oss med til sitt barndoms Island. Tvekampen er en suggererende og spennende opprulling av en klassisk mordgåte.
Vel så mye er boken et fascinerende tidsbilde av Island på tidlig 70-tall, med bygninger, popsanger og presise småportretter av menneskene som bor der. Et tredje lag er barndomshistorien om Marion, som senere blir Erlendur Sveinssons sjef og mentor. Som uekte og uønsket barn av en skipsreder vokser Marion opp med tuberkulose og fattigdom rundt seg. På sanatoriet dør alle vennene, og Marion blir sendt alene til Danmark. Det er et skrekkslagent og ensomt barn Indridason viser oss.
Hovedpersonen
Har du lagt merke til at jeg ikke har sagt noe om Marion er kvinne eller mann? Det gjør ikke Indridason heller. Det er helt usynlig og du tenker ikke over det før noen gjør deg oppmerksom på det, og da har du allerede bestemt deg inne i hodet. Marion blir aldri omtalt som «han» eller «hun», og alle karakteristikkene av etterforskeren er tvetydige i forhold til kjønn.
I et intervju sier forfatteren: «Jeg vet ikke ennå om Marion er mann eller kvinne. Det var veldig vanskelig å skrive en hel bok der hovedpersonen er uten kjønn, men likevel svært hyggelig. Jeg bare håper at leserne gjør seg opp sin egen mening.» På nettet finner du svært livlige diskusjoner om Marions kjønnsidentitet. Dette er et lekkert og effektivt litterært krydder fra Indridason, som på elegant vis ikke tar fokus vekk fra selve mordmysteriet.
Havet og livet
VM-kampen nærmer seg det avgjørende partiet. Marion blir presset fra flere sider, og plutselig står det meste klart for ham/henne. Men Marion nekter å la de store usynlige kreftene bak oss vinne, de kreftene som ikke har øyne for små liv og hverdager. På Island og i Indridasons bøker er det alltid god plass til havet og livet. Og til slutt ender det i opptil flere overraskende vendinger for alle de involverte. En ting er helt sikkert: Marion Briem er et flott bekjentskap som det helt sikkert kommer mere om. Dette er Indridason på sitt aller beste!
Av Guttorm Andreassen
Som så ofte før hvis han var sent ute, hadde gjestene selv åpnet dørene. Han gikk nedover langs radene og lukket en av dem. Deretter småløp han over til den andre siden for å lukke dør nummer to. Det var like før sjuforestillingen skulle begynne, og han visste at gjestene var utålmodige etter å sette seg. Kinovakten lot blikket sveipe over radene helt opp til inngangen.
I den halvmørke salen satt det en etternøler. Gutten med skoleveska satt fremdeles i setet sitt. Det så ut som om han hadde lent seg over nabosetet, og det var derfor han ikke hadde sett ham da han hadde gått nedover salen og mot utgangsdørene. Gutten sov rolig. Kinovakten dro kjensel på ham. Han kjente til noen gjengangere, andre som også hadde spesifikke behov, gikk på spesielle filmer og ville sitte på bestemte plasser. Den sovende gutten gikk ofte på kino og gikk på alskens filmer – han så alt som kom på kino, virket det som. En og annen gang hadde gutten spurt ham om kommende filmer, når de skulle bli vist, og så videre, han hadde til og med spurt etter fotografier eller annet reklamemateriell. Han hadde fått inntrykk av at gutten var naiv, til og med barnslig, sammenliknet med andre gutter på hans alder, og han kom alltid alene. Kinovakten ropte på gutten. På golvet foran ham lå det en tom popkornpose og en brusflaske.
Gutten enset ham ikke, og kinovakten gikk bort til plassen hans og dyttet i ham, ba ham våkne og gå ut, neste forestilling skulle snart begynne. Ingen reaksjon. Mannen bøyde seg ned og så at guttens øyne var halvåpne. Han dyttet hardere i ham, men gutten forholdt seg taus. Til slutt grep han ham under den ene armen og skulle til å løfte ham opp, men kjente at kroppen var merkelig tung og livløs, så han slapp taket.
I samme øyeblikk ble lyset slått på i salen. Det var ikke før det at han så blodpølen på golvet.
