Tørke (Innbundet)

Forfatter:

Din beste venn har drept familien sin, i landsbyen du rømte fra som tenåring. Jane Harper har skrevet en glovarm debutkrim fra den australske landsbygden.

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 384
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: The Dry
Oversatt av: Aurstad, Tore
ISBN/EAN: 9788202508364
Kategori: Krim og spenning
Omtale Tørke

Stekende hete og mørke hemmeligheter

Din beste venn har drept familien sin, i landsbyen du rømte fra som tenåring. Jane Harper har skrevet en glovarm debutkrim fra den australske landsbygden.

«Det kunne neppe sies at gården ikke hadde opplevd død tidligere, og spyfluene diskriminerte ingen. For dem var det liten forskjell på et kadaver og et lik.»

Vi er på den australske landsbygda. Tørken som ruller på andre året er i ferd med å knekke lokalsamfunnet og drive bøndene til vanvidd. Fluene er derimot fornøyde når de får fråtse i tre ferske lik på en avsidesliggende gård. Drapene forklares raskt som familietragedie av verste sort. Politiet mener bonden Luke skjøt og drepte kone og et av deres barn, før han satte riflen til eget hode og begikk selvmord.

Tynget av tørke
Lokalsamfunnet er sjokkert, men de hardhudede bøndene har sett slikt før. På den lokale puben er man tynget av sorg, men enige om at tørken, varmen og økonomiske utfordringer kan tippe en hvilken som helst hardtarbeidende mann over galskapens grense.

Politimannen Aaron Falk kommer motvillig til bygden for å begrave barndomsvennen Luke, og det tar ikke lang tid før byens gamle hemmeligheter innhenter ham. Falk forlot selv byen i en støvsky av drapsmistanker og hets, og det er flere lokale helter som helst ser at han drar tilbake til dyre kaffesjapper og en pen leilighet i Canberra.

Sterk hjemkomst
Politiinstinktet og irritasjonen over den lokale bitterheten gjør derimot noe med Falk, og sammen med landsbyens nyankomne politimann begynner han å grave i Lukes siste dager. Samtidig må Falk konfrontere seg selv og sin oppvekst i bygda, for hva skjedde egentlig da Lukes ungdomskjæreste døde for nesten tyve år siden? Slik blir Tørken en tettpakket krimroman om hemmeligheter og løgner, men også en sterk fortelling om å komme tilbake til et hjemsted hvor man ikke er ønsket. Bygdedyret lever i verste velgående i Australia også, men blir ekstra stygt når 40 varmegrader brenner seg inn i jord og hud.

Tvinger frem svetteperler
Jane Harper er kanskje debutant og fersk i faget, men skildringene av ungdomskjærlighet, sinne og flukt fra fortiden er en erfaren forfatter verdig. Hun benytter seg av Australia for alt landet er verdt, og gjør den trykkende heten, de langstrakte veiene mellom husene, de harde mennene og de tolerante kvinnene som må leve med dem, til sidestilte karakterer. Akkurat slik en god Mount Everest-film får deg til å fryse av kuldebeskrivelser, tvinger Tørke frem svetteperler når Jane Harper presenterer den stekende temperaturen og hva den gjør med deg.

Store forventninger
Det var aldri noen tvil om at Jane Harper skulle ha store forventninger på skuldrene sine da hun debuterte med Tørke. Først vant hun den prestisjetunge Victorian Premier Literary Award i kategorien for upubliserte manus i hjemlandet Australia, før Hollywood-stjernen Reese Witherspoon som i sin tid snuste seg frem til filmrettighetene til Flink pike før thrilleren ble et internasjonalt fenomen kjøpte filmrettighetene til historien hennes. Alt dette før vanlige krimfans hadde lest et ord av debuten.

Harper kan bli dronningen
Priser og filmrettigheter betyr likevel ingenting når man setter seg ned med en ny forfatter, men fra første side – med beskrivelser av spyfluenes invasjon av de døde kroppene setter hun klørne i leseren. Tørken er ikke en spesielt god reklame for turisme i rurale australske strøk, men boken er et varsel om at Australia er et land å følge med på i krimsammenheng fremover. Jane Harper kan fort bli dronningen fra down under!  

Asbjørn Slettemark

Til toppen

Andre utgaver

Tørke
Bokmål Ebok 2017
Om forfatter Jane Harper

Jane Harper ble født i Storbritanna, men har bodd store deler av sitt liv i Australia, der hun har jobbet som journalist i blant annet The Herald Sun i Melbourne. I 2015 vant hun Victorian Premier's Literary Award for Unpublished Manuscript for romanen Tørke. Tørke har fått stor internasjonal oppmerksomhet og svært gode anmeldelser der den er utgitt. Harpers evne til å beskrive miljøer, følelser og desperasjonen på et sted rammet av tørke trekkes spesielt fram.

Filmrettighetene er solgt til Pacific Standard, som drives av Reese Witherspoon og Bruna Papandrea.

Til toppen

Intervju

Tørken som lager bølger

Jane Harpers første krimroman Tørke omfatter både tørke og død i rurale Australia. Filmrettighetene solgt til ingen ringere enn Reese Witherspoon, og boken er oversatt til minst 20 språk. Det er imponerende når Tørke ble skrevet som en del av et 12-ukers skrivekurs på nettet for mindre enn tre år siden.

Kan du beskrive krimromanen Tørke for oss, Jane Harper?
-Dette er en triller som foregår i en liten småby på landsbygda i Australia. Hovedpersonen, Aaron Falk, vender tilbake til hjembyen sin som han forlot for 20 års siden. Han var under mistanke om å ha begått et drap, men vender tilbake fordi hans nærmeste barndomsvenn skal begraves. Aaron trekkes mot å undersøke etterforskningen av den gamle bestevennens død, noe som resulterer i en rå konfrontasjon. Men det er ikke bare forholdene rundt bestevennens død som sees på, men også det lille samfunnet vendte Aaron ryggen for så mange år tilbake.

Dette lille samfunnet på landsbygda i Australia blir nesten som en ledende karakter i krimromanen din?
-Ja, handlingens natur formet omgivelsene. Jeg så for meg et samfunn under press, og hvordan dette påvirker de ulike menneskene der og deres forhold til hverandre. Tørken i denne krimromanen er som en katalysator som forårsaker problemene i det lille samfunnet. Men problemene involverer som regel de samme tingene som i alle små samfunn; nabokonflikter, forpliktelser du har som gjør at du ikke kan dra, at folk vet for mye om deg og dine ting, sladder. Jeg tror dette er universelle følelser for de fleste små samfunn, og jeg tror mange kan relatere seg til den klaustrofobiske følelsen det gir. 

Fortell oss om hvordan Tørke ble til.
-Jeg har alltid tenkt at jeg har lyst til å skrive en roman, men tok det aldri seriøst. Men i 2014 fant jeg ut at hvis jeg noen gang skulle klare det, så måtte jeg sette av tid. Jeg meldte meg på et skrivekurs og mye av skrivingen ble fullført gjennom de 12 ukene kurset varte. Jeg hadde ingen forventning om at teksten skulle bli publisert, og tenkte på boken som en øvelse. Når det gikk dårlig med skrivingen tenkte jeg at det var OK, siden det kun var som lekse til kurset. Uansett, jeg har alltid jobbet best under deadline, så jeg satte meg som mål å få boken ferdig til en årlig konkurranse for upubliserte manuskript. Jeg håpet at jeg kanskje var så heldig at jeg fikk en tilbakemelding fra noen av dommerne der, men så fikk jeg til min store overraskelse beskjed om at jeg hadde vunnet hele konkurransen! Det var i april 2015.
Nå er Tørke oversatt til over 20 språk. Det er helt utrolig.

Men veldig fint for oss! Nå skriver du på bok nummer to om detektiven Aaron Falk. Føler du at han har utviklet seg?
-Ja, da jeg begynte å skrive, var han egentlig bare en vag skygge med et navn og et utseende, ikke noe særlig mer. Men over tid har han utviklet seg med en helhetlig bakgrunn, han har fått noen venner og noen fiender, og forhåpentligvis har han oppdaget noen skjulte dybder.

Har du noen favoritt krim-forfattere?
-Jeg er alltid nysgjerrig på nye forfattere, men jeg har noen faste favoritter som Val McDermid, Michael Robotham og Nicci French. Jeg er også en stor fan av Lee Child og David Baldacci, selv om de skriver mer thrillere. Jeg elsker å lese alt som får meg til å gjette -og dersom jeg blir overrasket mot slutten av boken, blir det raskt en ny favoritt!

 

Til toppen

Utdrag

Over de tre kistene stirret en familie på fire ned fra et forstørret fotografi. De ubevegelige smilene var altfor store og kornete. Falk kjente igjen bildet fra nyhetene. Det var blitt mye brukt.

 Under sto navnene på de døde i stedegne blomster. Luke. Karen. Billy.

Falk så på bildet av Luke. Det tykke, svarte håret hadde et lite anstrøk av grått, men han holdt seg allikevel bedre enn de fleste menn på feil side av trettifem. Ansiktet så eldre ut enn Falk husket, men så var det da også nesten fem år siden sist. Det selvsikre smilet var som før, og det samme var det litt underfundige blikket. Fremdeles den samme, var de ordene som slo ham. Men tre kister fortalte en annen historie.

«En forbanna tragedie.» Bonden ved siden av Falk snakket ut i tomme lufta. Han satt med armene i kors og nevene presset stramt inn i armhulene.

«Det har du rett i,» sa Falk.

«Kjente du dem godt?»

«Egentlig ikke. Bare Luke – » Et svimlende øyeblikk klarte ikke Falk å finne noe ord for å beskrive mannen i den største kista. Han famlet mentalt, men klarte bare å finne klisjéfylte tabloiduttrykk.

«Faren,» ble det til slutt. «Vi var barndomsvenner.»
«Ja. Jeg vet hvem Luke Hadler var.»

«Det tror jeg vel alle gjør nå.»

«Bor du fremdeles på disse kanter, kanskje?» Gårdbrukeren vred litt på den store kroppen og tok for første gang Falk nærmere i øyesyn.

«Nei. Det er lenge siden nå.»

«Skjønner. Men det er liksom noe kjent ved deg.» Gårdbrukeren rynket pannen og prøvde å plassere ham. «Hold an, du er ikke en av de forbaska tv-journalistene, er du vel?»

«Nei. Fra politiet. I Melbourne.»

«Sier du det? Da burde du ha etterforsket de helvetes myndighetene, som har latt alt bære så galt av sted.» Mannen nikket mot der den avdøde Luke lå sammen med liket av kona og den seks år gamle sønnen. «Her strever vi med å brødfø hele landet, vi har det verste været på hundre år, og så kommer de med en masse piss om å droppe subsidiene. På en måte kan man nesten ikke bebreide den stakkars jævelen. Det er fa – »

Han stanset. Så seg om i kirkerommet. «Det er en forbanna skandale, det er det det er.»

Falk sa ingenting mens de begge grunnet på hvor udugelige myndighetene i Canberra var. De mulige forklaringene på familien Hadlers død var blitt smurt ut over avissidene lenge og vel.

«Driver du og etterforsker dette, da?» Mannen nikket mot kistene.

«Nei, jeg er her bare som en venn,» sa Falk. «Jeg vet ikke om det er noe mer å etterforske, egentlig.»

Som alle andre visste han bare det han hadde hørt i nyhetene. Men det var en ukomplisert sak, ifølge reportasjene. Haglgeværet hadde tilhørt Luke. Det var det samme som senere var blitt funnet stukket inn i det som var igjen av munnen hans.

«Nei, det er vel ikke det,» sa gårdbrukeren. «Jeg bare tenkte siden han var kameraten din og sånn.»

«Jeg er uansett ikke den slags politi. Jeg arbeider for det føderale politiet. I økokrimenheten.»

«Sier meg null og niks, kamerat.»

«Det betyr bare at jeg går etter pengene. Etter alt som slutter med noen nuller som ikke er der de skulle ha vært. Hvitvasking, underslag, den slags.»

Mannen mumlet et svar som Falk ikke oppfattet. Blikket hans hadde glidd fra de tre kistene til de nærmeste pårørende på første rad. Plassene som var reservert familien. Så de kunne sitte foran alle sine venner og naboer, som i sin tur kunne stirre på bakhodene deres og prise seg lykkelig over at det ikke var de selv som satt der.

Det var tjue år siden sist, men Falk kjente straks igjen Lukes far. Gerry Hadler var grå i ansiktet. Øynene syntes å ha sunket inn i hodet på ham. Han satt pent på plassen sin på forreste benk, men han hadde snudd på hodet. Han ignorerte kona som satt og gråt ved siden av ham, og de tre kistene med levningene etter sønnen, svigerdatteren og barnebarnet. I stedet stirret han rett på Falk.

Et sted lenger bak lød noen toner fra høyttalerne. Seremonien skulle til å begynne. Gerry skakket på hodet i et ørlite nikk, og Falk stakk ubevisst hånden i lomma. Han kjente på brevet som hadde havnet på skrivebordet hans for to dager siden. Fra Gerry Hadler, sju ord skrevet med keitete håndskrift:

Luke løy. Du løy. Kom til begravelsen.

Det var Falk som vendte blikket bort først.

Til toppen