«Ingenting. Jeg ville ikke ha noe med henne å gjøre.»
«Ikke med din egen datter?»
«Hørte du ikke hva jeg sa? Jeg hadde ikke sett henne siden 1986. Jeg kjente henne ikke, og jeg ville ikke ha noe med dem å gjøre, hverken hun eller moren hennes.»
«Du bare viste henne bort, da?»
«Hun begynte å grine, og det ble en helvetes pinlig situasjon, siden både Liv og Andreas dukket opp samtidig, hun fra sykehuset, han fra skolen.»
«Liv og Andreas, det er …»
«Min kone og min sønn, ja. Etterpå fikk jeg en jobb med å forklare dem hvem denne jentungen var.»
«Ja, mener du å si at ingen av dem visste om henne?»
«Jo, Liv, men hun hadde aldri møtt henne. Og Andreas … Nei.»
«Men …» Jeg slo ut med armene.
«Du trenger ikke si det flere ganger. Min egen datter! Men hvis du hadde ant en brøkdel av hva som lå bak, hadde du ikke brydd deg. Da hadde du bare gått. Og det er akkurat det du skal gjøre nå.»
Jeg ble stående og se på ham. Han blåste seg ytterligere litt opp, og jeg hadde ingen problemer med å se at han kunne valse over meg som en premieokse over en tafatt toreador om jeg protesterte. «Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes dette er merkelig. Din sønn, da. Hvordan reagerte han da han fikk høre at han hadde en halvsøster?»
«Han bare måpte. Og så gikk han inn til den helvetes maskinen sin. Det er der han liker seg best.»
«Maskinen?»
«Datamaskinen. Han sitter jo foran den til han blir firkantet i øynene!»
«Men han stilte vel noen spørsmål? Senere?»
«Ikke et eneste ett!»
«Og din kone, hvordan reagerte hun?»
«Det skal du bare gi faen i. Hun visste om det fra før, og hun er sykepleier, så hun vet hva det dreier seg om.»
«Javel? Hva mener du med det?»
«Hun har empati. Empati! Er det et ord du skjønner betydningen av?»
Jeg smilte skjevt. «Jeg har hørt det før, ja. Men hun hadde vel også noen spørsmål til deg, ut fra den akutte situasjonen med Emma her på døren.»
Nå bøyde han seg fremover, noe som fikk ham til å virke enda mer truende. «Og hun fikk svar. Men de svarene får ikke du.» Han gjorde en bevegelse med armen som for å føyse meg unna. «Dra til helvete! Dette er ikke noe som angår hverken deg eller noen andre.»
Ingenting pleide å gjøre meg mer nysgjerrig enn når noen sa akkurat det. Jeg gjorde et aller siste forsøk. «Men det bekymrer deg altså ikke at hun er forsvunnet?»
«Forsvunnet? Hun har vel funnet seg en kar. Eller også har hun bestemt seg for å bryte med den helvetes moren sin, hun også. Hva vet jeg? Og ikke bryr jeg meg heller. Farvel!»
Til toppen
