Blodet til Emma.

Abigail strammet magemusklene og langet ut mot ham med strake fingre slik at neglene traff ham i øynene.

Han slo henne med flat hånd på siden av øret, men hun slapp ikke taket. Hun presset tomlene inn i øyehulene og kjente at noe begynte å gi etter. Han grep rundt håndleddene hennes og tvang fingrene vekk. Han var så mye sterkere enn henne, men Abigail tenkte på Emma – øyeblikket da hun så datteren i etasjen over. Måten kroppen hennes lå på, og blusen som var skjøvet opp over de små brystene. Hun var knapt gjenkjennelig; hodet var en blodig, rød masse. Han hadde tatt fra dem alt, selv det pene ansiktet til datteren.

«Din drittsekk!» ropte Abigail. Det kjentes som om armene skulle brekke, da han tvang dem vekk fra øynene. Hun bet ham i fingrene helt til hun kjente ben. Mannen hylte, men slapp ikke taket. Abigail kjørte kneet opp og traff ham midt i skrittet. Han sperret opp de blodige øynene og åpnet munnen. Hun kjente en sur pust. Han løsnet grepet, men holdt fremdeles fast. Han falt bakover på ryggen og dro henne med seg.

Automatisk la hun hendene rundt den tykke halsen. Hun følte hvordan brusken i halsen hans beveget seg; ringene som utgjorde spiserøret, bøyde seg lik myk plast. Han grep hardere rundt håndleddene hennes, men albuene var som låst fast og skuldrene helt på linje med hendene. Hun la all vekt mot halsen hans. Smerten skjøt gjennom de skjelvende armene og skuldrene, og hun fikk krampe i hendene – det kjentes som om tusen nåler traff nervene. Hun kjente vibrasjoner i håndflatene da han forsøkte å snakke. Blikket ble smalt igjen. Hun så røde prikker i øynene hans. De våte leppene åpnet seg, og tungen stakk ut. Hun satt over skrevs på ham, og kjente hoftebenet hans mot lårene da han spente seg i en bue for å kaste henne av.

Hun kom plutselig til å tenke på Paul og den natten de hadde laget Emma – hun hadde bare visst at de laget en baby. Hun hadde sittet over skrevs på ektemannen på samme måte, for å være sikker på at hun fikk med seg hver dråpe når de skapte et perfekt barn.

Og Emma var perfekt … med det pene smilet og det troskyldige ansiktet. Hun stolte på alle hun møtte, uansett hvor mange ganger Paul advarte henne.

Emma som lå i etasjen over. Død i en blodpøl, med undertøyet trukket ned. Det stakkars barnet hennes. Hva hadde hun måttet gå gjennom? Hvilke ydmykelser hadde hun lidd på grunn av denne mannen?

Abigail kjente plutselig at hun ble varm mellom bena. Mannen hadde urinert på dem begge. Han stirret på henne – han så henne – og så ble øynene hans glassaktige. Armene falt ned til siden, og hendene traff gulvflisene med glasskårene. Kroppen hans ble slapp, og munnen gapte.

Abigail lente seg bakover på hælene og så på den livløse mannen foran seg. Hun hadde drept ham.

Til toppen