Jeg ser deg. Men du ser ikke meg. Du er oppslukt av boken din; en paperback med en jente i rød kjole på forsiden. Jeg ser ikke tittelen, men det spiller ingen rolle, de er alle like. Hvis det ikke er gutt møter jente, så er det gutt forfølger jente. Gutt dreper jente.

Jeg er ikke blind for ironien her.

På neste stopp bruker jeg strømmen av nye passasjerer som unnskyldning til å flytte meg nærmere deg. Du holder deg i en av stroppene midt i vognen, har boken i én hånd og blar om med en dreven tommel. Vi er så nærme nå at jakkene våre berører hverandre, og jeg kan lukte basenoten av vanilje i parfymen din; en duft som kommer til å forsvinne lenge før du går fra jobb. Noen kvinner går på toalettet ved lunsjtid for å fikse på sminken og spraye litt mer parfyme. Men ikke du. Når jeg ser deg igjen etter jobb, kommer den mørkegrå øyensminken til å være forvandlet til mørke, trøtte ringer under øynene, og leppestiften vil ha avsatt seg på utallige kaffekopper.             

Likevel er du pen, selv etter en lang dag. Det betyr mye. Riktignok handler det ikke alltid om skjønnhet. Av og til har de eksotisk utseende, store bryster eller lange bein. Av og til er de stilige og elegante – skreddersydde, marineblå bukser og lysebrune hæler – og av og til er de frekke og vulgære. Horete, til og med. Variasjon er viktig. Selv den fineste biffen blir kjedelig hvis man spiser den hver dag.

Håndvesken din er større enn gjennomsnittet. Som regel bærer du den over skulderen, men når det er stor trengsel på toget – som det er på denne strekningen – setter du den på gulvet, mellom beina. Den har glidd opp, slik at jeg kan se inn. En lommebok – mykt, brunt kalveskinn med forgylt haspe. En hårbørste med blonde hårstrå hengende fra busten. Et handlenett som er pent rullet sammen til en ball. Et par skinnhansker. To eller tre brune konvolutter er revet opp og stappet ned i vesken sammen med brevene. Dette er post som du har snappet opp fra dørmatten etter frokost og åpnet på perrongen mens du ventet på det første toget. Jeg strekker på nakken for å lese hva som står på den øverste konvolutten.

Så jeg kan finne ut hva du heter.

Ikke at det betyr noe: Man trenger ikke navn i den type forhold som vi to kommer til å ha.

Jeg tar frem telefonen og sveiper oppover for å starte kamerafunksjonen. Så snur jeg meg mot deg og zoomer med tommelen og pekefingeren til ansiktet ditt dekker hele skjermen. Hvis noen legger merke til meg nå, vil de tro at jeg bare legger ut et bilde fra reisen min på Instagram eller Twitter. Hashtag selfie.

Et stille klikk, og så er du min.

Idet toget kommer inn i en sving, slipper du stroppen og bøyer deg for å løfte vesken, uten å ta blikket fra boken. Hvis jeg ikke kjente deg bedre, ville jeg trodd at du hadde oppdaget sniktittingen min og ville flytte vesken vekk fra meg, men det er ikke grunnen. Svingen i jernbanesporet varsler simpelthen at vi nærmer oss stoppet ditt.

Du liker virkelig denne boken. Som regel slutter du å lese mye tidligere, når du er ferdig med et kapittel, pleier du å legge på plass postkortet du bruker som bokmerke. I dag leser du videre mens toget kjører inn på stasjonen. Og videre mens du skumper deg i vei gjennom døren og sier «unnskyld meg» og «beklager» et dusin ganger. Selv da du går mot utgangen fortsetter du å lese, mens du stadig løfter blikket så du ikke skal krasje inn i noen.

Du leser fremdeles.

Og jeg iakttar deg fremdeles.  

Til toppen