Ny heltinne
I Indridasons syvende krim oversatt til norsk, er det ikke lenger Erlendur Sveinsson som spiller hovedrollen.
- Erlendur er en så krevende mann å leve med år etter år, at det var greit med en pause, forteller den Islandske krimforfatteren.
– Elinborg er mor og politikvinne, og prøver å kombinere disse rollene. Jeg ønsket å utforske livet hennes på en måte jeg ikke kunne gjort i en bok om Erlendur, derfor måtte jeg gi henne en egen roman, forteller Arnaldur Idridason. Nærmest på egen hånd har han satt Island på det internasjonale krimkartet. Kanskje skyldes populariteten at bøkene hans inneholder så mye mer enn bare kriminalitet.
– Alle mine bøker er karakterdrevne. Jeg liker å konstruere intrigene og miljøene, men mest av alt liker jeg de fantastiske karakterene du så lett kan befolke en kriminalroman med, sier han.
Bøkene hans plasserer seg i den skandinaviske krimtradisjonen med røtter tilbake til 70-tallet, men er like mye inspirert av islandsk saga- og fortellertradisjon. Indridason har opplevd en enorm interesse for sine romaner om den sindige politimannen Erlendur Sveinsson. Men nå er det altså Erlendurs kollega, Elinborg, som får sitt kvarter i rampelyset.
– Hun er verken melankolsk eller pessimistisk, hun lever mer i nuet enn Erlendur, og til forskjell fra ham har hun en familie som hun elsker og som elsker henne, forteller Indridason.
– Som Erlendur har hun medfølelse med de som lider, men hun har ikke den førstehåndskjennskapen til lidelse som Erlendur har, ettersom hun mangler hans barndomstraumer.
De eneste traumene Elinborg har gjennomgått, er morens kokekunst, eller mangelen på sådan.
Fasettert persongalleri
Personlige særegenheter og bakgrunnshistorie er nettopp en av de tingene som Indridason gjør seg ekstra flid med når han skriver. Han går grundig til verks, og bygger opp tydelige bipersoner som gir fortellingen en ekstra dimensjon. I Irrganger møter vi blant annet et vitne, en eldre dame, som har kledt alle vegger og ledninger i leiligheten sin med aluminiumsfolie fordi hun er redd for stråling. Hun er så hjelpeløst elskelig at man gjerne skulle lest en egen roman om hennes skjebne.
– Hvis leserne bryr seg om hva som skjer med karakterene man har skapt, har man skrevet god litteratur, sier forfatteren selv.
Troverdig
Med en far som var forfatter og journalist, ble Indridason tidlig vant til klapringen fra farens skrivemaskin. Men det var den unge Arnaldurs filminteresse som første gjorde at han selv satte seg til skrivemaskinen, som filmanmelder i Islands største avis, Morgunbladid. Han var faktisk 34 år gammel før den første boken om Erlendur kom ut i hjemlandet på slutten av 90-tallet. Siden har han verken sett seg tilbake, eller tatt pauser.
– Jeg tror det faller meg naturlig å skrive krim. Jeg skrev en bok, den viste seg å være en krim – og siden har jeg oppdaget at det passet meg å fortsette i samme sjanger.
Trikset er å få ting til å virke troverdige, samtidig som man prøver å utvikle sjangeren, mener han.
Nedrig forbrytelse
– Hvordan fikk du idéen til plottet i Irrganger?
– Jeg ønsket å skrive om den nedrige forbrytelsen som voldtekt er. Jeg skrev om familievold i Gravstille fordi jeg ønsket å vise hvor stygt det er. Det er det samme med Irrganger. Voldtekt er en av de verste forbrytelsene som finnes, og jeg ønsket å trenge ned i den materien.
Tett på Indridason
– Hva leser du nå?
Jeg leser en veldig god biografi om en av Islands komponister, Jón Leifs.
– Hvilken bok har du lest flest ganger om igjen?
Sannsynligvis Tin Tin-bøkene og dikt av Hannes Pétursson
– Favorittkrimhelter:
Smiley i bøkene til John Le Carré, Poirot, Martin Beck og femme fatale-figuren i Joe R. Lansdales ”Freezer Burn”.
– Beste krim:
Alt av Ed McBain. Dessuten Nattsvermeren av Thomas Harris.
– Favorittreisemål:
Skagafjordur, nord på Island.
Til toppen