Han sto naken foran speilet. Spente musklene i armene og i brystet, kjente smerten som hadde lagret seg der etter treninga tidligere på kvelden. Han hadde nettopp vært på nettet og lest flere artikler om brannstiftere. Å sette fyr på noe var et rop om hjelp, sto det et sted. De som tente på fikk ut spenning de ikke kunne bli kvitt på normal måte, sto det et annet sted. Og selv om de kunne være med å slokke, ga det seksuell tenning å se brannen vokse, komme ut av kontroll. De som hadde det sånn, var syke og trengte behandling.
Ikke noe av det han leste dreide seg om ham. Første gangen han tente på, gikk han på barneskolen. Han som het Tord og kalte seg faren hans, brente bråte på jordstykket nedenfor huset. Drev på med jernrive og slukket, tente på nytt andre steder. I sin svarte treningsdrakt skred han rundt på enga og var flammenes hersker, krumbøyd våkende, slo til straks ilden truet med ikke å følge hans vilje.
Selv hadde han funnet seg sin egen rive og tuslet etter denne faren. Lot små ildtunger bre seg og sluke tuster av vissen halm, og gjøv løs på dem når han syntes det var nok. Tord skottet bort på ham et par ganger, sa ikke noe, men ingen kunne være i tvil om at de var på samme lag.
Skrått over den ene enden av enga løp en bred gangsti. Flammene skulle fram dit, men ikke over, de sloknet av seg selv der. Ildtungene slikket inn over den gråsvarte grusen og døde hen, som om det var gift de fikk i seg. Han rev av en tust, stakk den borti ilden, det begynte å ryke og frese, for det var noe grønt og saftig gress i den også, som det sivet spytt fra. Tord sto bøyd med ryggen til, så ikke at han skrittet halvveis over stien og slengte den fresende fakkelen over på den andre siden, mest for å se hvor fort den sloknet. Han tok tida. Et minutt gikk før det begynte å ryke og hviske. Ennå kunne han springe over dit og slå ihjel de hjelpeløse glørne, men da ville Tord oppdage hva han hadde gjort. I stedet gikk han opp til huset, la seg bak garasjen.

Til toppen