Tett på Indridason: «Aldri glem medmenneskene dine»

 Islands moderne skald, Arnaldur Indridason, har allerede satt dype krimspor etter seg, og er oversatt til førti språk. I Glemt tar Indridason oss tilbake til Reykjavik og amerikanernes militærbase på Keflavik i 1979. Erlendur er ung, og jobber samtidig med to saker. Et mord på militærbasen, og en skolejente som har vært savnet siden 1953.

Hva inspirerte deg til å skrive Glemt?
Jeg ønsket å skrive mer om Erlendur da han var nyutdannet, på et sted vi har møtt ham i mer moden alder. Jeg ville også å skrive om tiden før internett, mobiltelefoner og sosiale medier. Det var en tid da alt var roligere, ting gikk saktere og vi hadde mer av det som kalles stillhet. En tid da du måtte møte folk fysisk hvis du ønsket å snakke med dem.

Hva er det viktigste du håper leserne tar med seg fra Glemt?
Å aldri glemme sine medmennesker. Erlendur tenker ofte på mennesker som har gått bort og er glemt, fordi han hadde en slik opplevelse da broren forsvant. Og så er det den kalde krigen og den amerikanske militærbasen, som spilte en vesentlig rolle på Island og splittet landets innbyggere i to. Jeg vil gjerne la leserne mine få gjenoppleve den tiden.

Hvordan var det å veve sammen to saker fra to ulike tidsperioder?
Dette handler om én gammel og én ny sak, begge har noe å gjøre med den amerikanske militærbasen etter andre verdenskrig. Den gamle saken har forbindelse med de brakkene amerikanerne etterlot seg etter krigen, og den nye saken knyttes til amerikanernes base på Keflavik. Sakene er knyttet sammen historisk, og det var gøy å veve sammen én historie om død og kjærlighet med en annen historie med den kalde krigen som utgangspunkt.

Du legger stor vekt på karakterene dine. Men hvordan jobber du med handlingen?
Bryr leseren seg ikke om karakterene, bryr han seg heller ikke om boken. Plottet må være realistisk fordi det skjer på Island, der det ikke skjer spesielt mye kriminelt. Det må være troverdig og knyttes opp til karakterene. Det må selvsagt være spennende, men jeg er mer opptatt av de personlige konsekvensene, sorgen og følgene av en kriminell handling.

Kan du dele litt av hverdagens skriveprosess med leserne dine?
Jeg prøver å være litt strukturert, starter tidlig om morgenen og jobber til ettermiddagen er over. Noen har sagt at skriving er 97 prosent arbeid og 3 prosent talent, og det er nok helt sant. Noen ganger sliter jeg aldeles forferdelig, andre ganger har jeg det utrolig gøy. Å skrive handler om å overraske seg selv. Gjør du det, er du på rett vei.

Og hva er neste litterære utfordring?
Jeg skriver på en krimtrilogi som finner sted på Island i andre verdenskrig. Skuggasund, den første boken, er til salgs i Norge, og før jul lanseres den tredje boken her på Island.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Et anonymt tips førte til at politiet rettet blikket mot dem, og det endte med at den ene broren, Vignir, ble tatt med 24 kilo hasj i en potetkjeller ikke langt unna Korpúlfsstaðir. Der fant de også 200 liter amerikansk vodka og noen esker med sigaretter. Vignir nektet for å kjenne til varene, og mente at han var blitt lurt inn i potetkjelleren. Det var noen han ikke ville navngi, som hadde gitt ham nøklene til potetkjelleren og sagt at han kunne forsyne seg med poteter.
Brødrene var blitt overvåket i noen dager før politiet slo til. Da det ble foretatt en husundersøkelse hjemme hos dem, dukket det opp kannabis som var ment for salg. Brødrene hadde ikke fornyet seg opp gjennom årene. Sist de var blitt arrestert, var under svært like omstendigheter. Marion var trøtt og lei av brødrene, og syntes de var et par dumme og trangsynte kjeltringer.
«Hvilket skip brakte varene til Island?» spurte Marion matt. Det var tredje gang spørsmålet ble stilt Vignir. Erlendur hadde stilt det to ganger tidligere.
«Det var ikke noe skip. Si hvem det var som løy for dere,» sa Vignir. «Var det Elliði, den satans idioten!»
«Kom hasjplantene også sjøveien, eller ble de flydd inn?» spurte Erlendur.
«Jeg vet ikke hvem som eier sakene!» hevdet Vignir. «Jeg aner ikke hva du snakker om. Jeg har aldri vært i den der kjelleren før. Jeg skulle bare stjele noen poteter. Hvem er det som har innbilt dere denne dritten?»
«Det er to hengelåser på døren inn til potetkjelleren, og du hadde nøklene til begge. Hvorfor later du som ingenting?»
Vignir ble taus.
«Du ble tatt med buksene nede,» sa Marion. «Det føles nok vanskelig, men sånn er det bare. Du må avfinne deg med situasjonen. Slutt å tulle, slik at vi kan komme oss hjem i dag.»
«Det er ikke jeg som holder dere her,» sa Vignir. «Dere kan bare stikke for min del.»
«Det er jo helt riktig,» sa Marion og kikket på Erlendur. «Skal vi ikke bare gi oss?»
«Hvorfor tror du at Elliði er ute etter deg?» spurte Erlendur. Han visste at denne Elliði, som Vignir nevnte, av og til hadde samarbeidet med brødrene og jobbet for dem, solgt sprit og dop, tatt rollen som torpedo og truet folk. Han var en dømt voldsmann.
«Var det ham?» spurte Vignir.
«Nei. Vi vet ikke hvem det var.»
«Det vet dere visst.»
«Er ikke Elliði en kompis av dere?» spurte Erlendur.
«Han er en idiot.»
I det samme gikk døren opp, og en etterforsker stakk hodet inn og ba om et par ord med Marion. Marion ble med ut på gangen.
«Hva er det?»
«Likfunn,» sa etterforskeren. «På Reykjanes. Ved kraftverket på Svartsengi.»

Til toppen