Samfunnsengasjerte Grisham

Med over 300 millioner bøker solgt over hele verden er John Grisham blitt en global merkevare. Siden gjennombruddet i 1989 har han gitt ut minst en bok i året.

Som vanlig fanger Grisham tidsånden med sin nye roman Forvandlingen. Han tar opp et alvorlig, men lite brukt tema når han går løs på miljøfiendtlig virksomhet til kullkompanier i USA. Strip mining – eller halshogging av fjelltopper – er forbrytelsens kjennetegn når Big Coal får gjennomgå akkurat slik advokat- og forsikringsselskaper har fått så det holdt i noen av hans tidligere bestselgere.

Miljøkatastrofe på gang
– De beste bøkene er de som smelter thrillermomentet sammen med et aktuelt tema. Jeg er interessert i strip mining fordi en miljøkatastrofe i Appalachene er på gang akkurat nå. Det er den klassiske kampen mellom David og Goliat, de store selskapene som kjøper seg rettigheter hos politikerne og turer frem akkurat som de vil mot forsvarsløse mennesker. Og jeg kan love at siste ord fra min side i denne striden ikke er sagt, sier Grisham i et intervju.

Deep eller strip mining?
– Kull har blitt utvunnet i USA i flere hundre år uten å ødelegge fjellene. Deep mining, som det ble kalt, produserte det kullet vi hadde behov for, og ble utført av arbeidere som tjente godt og var stolte av jobben. For tretti år siden begynte kullkompanier å skalpere fjelltopper fordi det var billigere og reduserte behovet for arbeidskraft. Forvandlingen er ikke en hyllest til fornybar energi. Boken tar opp hvilke konsekvenser strip mining har, og ikke hvordan kull blir brukt som energikilde, fortsetter en svært engasjert Grisham.

Viktigst å underholde
Selv om bøkene hans er lærerike og samfunnsaktuelle, er han først og fremst opptatt av å underholde leseren. Som han selv sier, kan en forfatter gjerne være samfunnsaktuell, men det må ikke lyde som en preken. Og underholde gjør han virkelig når vi følger den unge advokaten Samantha Kofer i kampen for de forsvarsløse innbyggerne i Brady i Virginia. Det er ikke så ofte han har kvinner i hovedrollen, Pelikanrapporten er en av de få bøkene, filmatisert med Julia Roberts i hovedrollen, der vi følger en tapper kvinne i hennes kamp mot overmakten.

Flest kvinnelige lesere
– Jeg skriver minst en roman i året, og tankene mine roterer alltid rundt hvem som skal ha hovedrollen i min neste bok. Det er for eksempel enklere å skrive ut fra synsvinkelen til en hvit mann enn en mørkhudet kvinne, men det blir fort kjedelig for en mannlig forfatter å gjenta seg selv. Som mann er det utfordrende å tenke og handle som en kvinne, det er kanskje derfor jeg har så få bøker med en kvinne i hovedrollen selv om jeg er klar over at det først og fremst er kvinner som kjøper bøker, sier Grisham.

Starter med slutten
Han har etablert faste rutiner når han produserer krimromaner. Først tvinger han seg selv til å tenke ut avslutningsscenen, han må vite hvor han skal. Så begynner han å skrive. John Irving, et av hans store idealer, har sagt at han alltid skriver den siste setningen før han skriver den første, men så langt går ikke Grisham. På standardspørsmålet om hva som er viktigst – handling eller karakterer – er han soleklar. Romanene hans tar alltid utgangspunkt i et planlagt handlingsmønster. 

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Han tok av seg ryggsekken og satte fra seg riflen mot en stein. «Du har sett fotografiene som henger på kontoret. Første gang vi hadde med en fotograf opp hit, ble vi knepet, og de forsøkte å anmelde forholdet. Jeg løp til dommeren og fikk et rettslig vedtak som sikret oss tilgang på svært begrenset basis. Etterpå kom dommeren og ga oss beskjed om å holde oss unna eiendommen deres.»

«Jeg har ikke sett noen bjørner. Hvorfor har du med rifle?»

«Den gir beskyttelse. Bøy deg ned og kom her.» De krøkte seg sammen og gikk på huk bort til en åpning mellom to steinblokker. Under dem lå restene av Enid Mountain som tidligere hadde strukket seg til drøyt tusen meters høyde, men som nå var redusert til en arrete forsenkning av støv og stein og maskineri i hektisk virksomhet. Aktiviteten var omfattende, strakte seg fra restene av fjelltoppen til ut over kanten av de tilliggende høydedragene. Gruvedumpere fullastet med hundrevis av tonn ferskt, uvasket kull beveget seg nedover langs utallige anleggsveier i terrenget lik ensporede maur i formasjon. En kjempemessig kabelgravemaskin med en grabb stor som leiligheten hennes holdt på med å fjerne stein, for hvert jafs tok skuffen med seg et hundre og femti kubikkmeter steinmasse og dumpet den fra seg i kontrollerte hauger. Lasteinnretninger med mindre kurver jobbet jevnt og trutt med å skuffe massen opp og føre den over i et annet lag med gruvedumpere som fraktet den dit hvor bulldoserne skyflet den ned i dalen. Lenger nede i dagbruddet gravde spesialmaskiner ut kull fra de blottlagte leiene og fylte det om bord i gruvedumperne, som krabbet langsomt og fullastet av sted under vekten av kullet. Støvskyer hang lavt over hele utgravingsområ- det.

Med dyster, lav stemme, som om han var redd for at noen skulle høre ham, sa Donovan: «Litt av et sjokk, hva?»

«Sjokk er det rette ordet,» sa hun. «Mattie viste meg tre dagbrudd da vi var på vei til Colton på onsdag, men vi var jo ikke så nær. Det er til å bli helt kvalm av.» «Ja, og man blir aldri vant til det. Det er en vedvarende voldtekt av naturen, et nytt overgrep hver eneste dag.»

Ødeleggelsene foregikk langsomt, metodisk og effektivt. Etter noen minutter sa han: «I løpet av to år har de fjernet drøyt to hundre og femti meter av fjellet. De har tømt fire eller fem leier og har omtrent like mange igjen. Når alt er over, har Enid Mountain bidratt med tre millioner tonn kull til en snittpris av seksti dollar. Det er et enkelt regnestykke.»

De satt på huk tett inntil hverandre, passet på ikke å ha kroppskontakt, og betraktet utslettelsen. En bulldoser faretruende nær avgrunnen måkte en steinhaug ut over kanten, og de største steinene tumlet nedover en mer enn tre hundre meter høy dalbunnfylling. De hoppet og spratt til de var ute av syne. Han sa: «Det var slik det skjedde. Prøv å forestille deg fjellet nesten to hundre meter høyere, slik det så ut for nitten måneder siden. Det var da en av disse bulldoserne skjøv utfor steinblokken som rullet og spratt i drøyt halvannen kilometer før den traff husvognen der Tate-guttene lå og sov.»

Til toppen