Faith hadde ikke tid til å tenke mer på morens rutiner. Hun trillet inn oppkjørselen og parkerte Minien rett foran Malibuen. Det verket i leggene da hun steg ut av bilen, hver muskel i kroppen hadde vært spent de siste 20 minuttene. Hun hørte høy musikk fra huset. Det var heavy metal, ikke morens sedvanlige Beatles. Faith la hånden på panseret til Malibuen idet hun gikk mot kjøkkeninngangen. Motoren var kald. Kanskje Evelyn sto i dusjen da hun ringte. Kanskje hun ikke hadde sjekket e-posten eller mobilen. Kanskje hun hadde skåret seg på noe. Det var et blodig avtrykk fra en hånd på døren. Faith kjente at hun kvapp til.
Det blodige avtrykket var fra en venstrehånd. Det var cirka en halv meter over dørhandtaket. Døren sto på gløtt. En strime av solskinn gikk langs kanten av karmen, sannsynligvis fra vinduet over kjøkkenvasken. Faith klarte ikke å ta inn over seg det hun så. Hun løftet hånden mot avtrykket, lik et barn som presser hånden mot morens. Evelyns hånd var smalere enn avtrykket. Hun hadde tynnere fingre. Tuppen av ringfingeren hadde ikke kommet borti døren. Det var en blodklump der den skulle vært.
Musikken stanset brått. I stillheten som fulgte, hørte hun en velkjent gurgling, noe som pleide å bli etterfulgt av et høyt hyl. Lyden ga ekko i carporten, så et øyeblikk trodde Faith at den kom fra henne selv. Det kom et nytt hyl, og hun snudde seg da hun forsto at det var Emma.
(…)
Faith løp forbi bilen og forsøkte å åpne døren til boden. Den var låst. Hun kikket inn gjennom vinduet. Metalltrådene i sikkerhetsglasset var som spindelvev foran øynene hennes. Hun kunne se keramikkbordet og sekker med jord som lå pent stablet under. Alt verktøy hang på sin vante plass. Alle hageredskapene sto pent på rad. En svart safe i metall med kombinasjonslås var boltet til gulvet under bordet. Døren var åpen. Evelyns Smith and Wesson-revolver med kolbe av kirsebærtre var borte. Esken med ammunisjon som pleide å ligge ved siden av den, var også forsvunnet.
Faith hørte gurglingen igjen – høyere denne gangen. Noen små tepper på gulvet pulserte opp og ned, lik hjerteslag. Evelyn brukte dem til å dekke over plantene hvis det kom uventet frost. De lå vanligvis sammenbrettet på øverste hylle, men nå lå de i hjørnet bak safen. Faith så noe rosa som stakk ut fra de grå teppene, og en nakkestøtte av plast som bare kunne være en del av barnesetet til Emma. Teppene beveget seg igjen, og en liten fot kom til syne med en gul bomullssokk med hvite blonder rundt ankelen. Så kom en liten rosa knyttneve. Deretter så hun ansiktet til Emma. Emma smilte til Faith, og overleppen formet en liten amorbue. Hun gurglet igjen, denne gangen av glede. «Herregud.» Faith dro i den låste døren. Hun skalv på hendene da hun følte etter nøkkelen som pleide å ligge på karmen over døren. Hun fant bare støv og fikk en flis i fingeren. Faith kikket inn av vinduet igjen. Emma klappet hendene sammen, beroliget ved synet av moren, til tross for at Faith aldri hadde vært så nær ved å få fullstendig panikk i hele sitt liv. Det var varmt i redskapsboden. Emma kunne bli overopphetet. Hun kunne bli dehydrert. Hun kunne dø. Faith gikk skrekkslagen ned på alle fire. Hun tenkte at nøkkelen kunne ha falt ned og glidd innunder døren. Hun så at den nederste delen av barnesetet til Emma var blitt bøyd der det var presset mellom safen og veggen. Skjult bak teppene. Skjult bak safen.
Beskyttet av safen.

Til toppen