Djevelmasken (Innbundet)

Forfatter:

, Marius Renberg (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 528
Illustratør: Renberg, Marius
Forlag: Aschehoug & Co
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203360510
Kategori: Krim og spenning
Omtale Djevelmasken

Bjørn Beltø på hjemmebane

Etter storslagne reiser i Firenze og Alexandria, er Bjørn Beltø i Norge. I Djevelmasken drar den nevrotiske arkeologen til Juvdal for å løse drapsgåter fra 1708, 1963 og 2015.

Utenfor kirken i Juvdal finner en vaskehjelp journalisten Daniel Lyche, han ligger død på bakken. Den unge mannen har vært død i noen timer, og ligger underlig plassert akkurat slik sognepresten Pontius Fjeldberg gjorde i 1963. Fjeldberg falt også fra klokketårnet, men i motsetning til Lyches siste sekunder fløy Fjeldberg gjennom luften mens menigheten var samlet på kirkebakken i anledning biskopens besøk i bygda. Hoppet han, eller ble han kastet i døden? Og hvorfor oppførte Fjeldberg seg så rart før han døde, han virket nesten besatt?

 

Predikant splittet bygda
Lyches død kobles raskt til boken han jobbet med da han døde, hvor han prøver å finne en sammenheng mellom Fjeldbergs dødsfall og okkultisten Conrad Krämers endelikt i 1708. Den tyske predikanten splittet bygden med sine lovnader om kontakt med døde, og rakk å begeistre mange av Juvdals kvinner før han også ble funnet død utenfor stavkirken.

Okkultisme og symbolikk
Parallellene til sakene fra 1963 og 1708 gjør at Kripos innkaller ekstern hjelp, den etter hvert så berømte professoren Bjørn Beltø. Dermed er det duket for et vaskekte bygdemysterium for arkeologen. Beltø ser fort at en djevelmaske som har vært i kirkens besittelse etter Krämers død er bindeleddet mellom sakene, men den lokale lensmannen Eilert Dalen er mildt sagt skeptisk til Beltøs høytflyvende monologer om okkultisme og symbolikk fra gamle dager. For lensmannen er Lyche-saken en rett-frem drapssak, og han nekter Beltø å snakke med noen av de involverte.

Beltø blir privatdetektiv
Den Bjørn Beltø vi kjenner fra Tom Egelands fem tidligere bøker i serien, er selvsagt ikke en fyr som lar seg stoppe av regler og kommandoer, så han setter i gang. Beltø undersøker kirkerom, graver opp kister, spiser middag hos pårørende, og blir kompis med den lokale taxisjåføren som også var bestekamerat med Daniel Lyche. Han snuser rundt i kriker og kroker, og blir rett og slett en god, gammeldags privatdetektiv i Juvdal. Mellom Beltøs undersøkelser sendes vi jevnlig tilbake til 1963 og 1708, hvor Pontius Fjeldberg og en kirkens hjelper leder oss frem mot hvert års dødsfall.

Overraskende handling
For alle oss tilhengere av Bjørn Beltø-serien kommer handlingen i Djevelmasken som en aldri så liten overraskelse. Vi er vant til at den nevrotiske og briljiante arkeologen farter rundt i Firenze eller Alexandria, mens han løser grandiose gåter om Guds opprinnelse og kristendommens tidligste dager. Beltø har gjennom femten år mellom bokpermene operert som en nordisk albinoutgave av Indiana Jones eller Jason Bourne: Du vet aldri hvilken by han befinner seg i når neste kapittel starter. Nå er globetrotteren derimot på hjemmebane i Norge. Beltø kaster seg selvsagt også over historiske religiøse hemmeligheter i Djevelmasken, og Egeland sender ham på en kjapp utenlandstur, men Beltøs møter med den norske bygda og alt den har å by på gir boken en ny dimensjon. Sladder, hemmelige forhold og innbitte familieintriger blir like viktig som falmede pergamenter, uknekkelige koder og glemte skattekamre.

Spennende slutt
Den eksentriske eventyreren blir litt mer forståelig når vi ser ham i møte med et bygde-Norge mange av oss kan kjenne oss igjen i. Beltø kler denne rollen som snusende etterforsker på bygda. Han er fremdeles en selvmedlidende og nevrotisk reddhare, men har også denne avvæpnende virkningen som gjør at folk liker å snakke med ham, og det bruker han for alt det er verdt i Juvdal. Og for hvert møte og hver lille undersøkelse, øker spenningsnivået frem mot en avslutning hvor 1708, 1963 og 2015 møtes til en felles opprydding i Juvdals mystiske historie. 

Av Asbjørn Slettemark

 

Til toppen

Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø er blitt store bestselgere. Den sjette i rekka er roligere og mer jordnær, men like spennende som før.
Geir Rakvaag, Dagsavisen

Andre utgaver

Djevelmasken
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016
Djevelmasken
Bokmål Ebok 2016
Djevelmasken
Bokmål Lydbok-CD 2016
Djevelmasken
Bokmål Heftet 2017
Intervju

For Tom Egeland vil Bibelen alltid være den ultimate litterære opplevelse. Ikke rart noen av landets ledende teologiprofessorer elsker hans spenningslek med religion. Siden vi traff ham for første gang i Sirkelens ende i 2001, har arkeologen Bjørn Beltø blitt en av våre mest overraskende krimhelter. Den nevrotiske og briljante albinoen har løst de største religiøse og historiske gåter, men Tom Egeland kan fornøyd fortelle at både teologiprofessorer og religionseksperter er ivrige tilhengere av Beltø.

 

Bjørn Beltø er tilbake! Hvordan er det å begynne på nytt med en karakter så mange lesere har et sterkt forhold til? 
- Å skrive om Bjørn er litt som å treffe en gammel kompis du ikke har sett på et års tid. Du vet, han som alltid roter seg opp i et nytt mysterium før du rekker å spørre hva som har skjedd siden sist.

Djevelmasken er lagt til et kristent bygdemiljø mange nordmenn kjenner til. I hvilken grad er historien inspirert av hendelser fra norsk virkelighet?
- Historien er fri fantasi, men jeg har alltid vært fascinert av omreisende, karismatiske predikanter som ikke bare tente en religiøs ild i kristenfolket, men som – for å si det forsiktig – også tente kvinnene i bygda.  

Fra Firenze og Alexandria i de forrige bøkene, til Juvdal - en gjenganger i bøkene dine - i Djevelmasken. Hvorfor er Bjørn Beltø tilbake i Norge i nesten hele boken? 
- Etter fem bøker om Bjørn Beltø på eventyr ute i verden, hadde jeg rett og slett lyst til å skrive en helt annen type bok. Derfor henter jeg Bjørn hjem til Norge denne gangen og lar ham etterforske tre kriminalmysterier med okkulte undertoner. På mystisk vis henger de tre drapene sammen. 

Har Beltø-karakteren utviklet seg på noen overraskende måter, eller har alt gått som du planla da du startet med Sirkelens ende i 2001? 
- Bjørn føler hele tiden at verden motarbeider ham, men sant å si tror jeg det er en vrangforestilling i Bjørns sinn. Jeg planla aldri en hel serie om Bjørn da jeg skrev Sirkelens ende, men jeg avsluttet romanen på en måte som antydet en oppfølger. Strengt tatt er den oppfølgeren verken Paktens voktere, Lucifers evangelium eller Nostradamus' testamente, men derimot Den 13. disippel. Men ja, Bjørn har utviklet seg underveis. Selv om han fortsatt er nevrotisk og nokså pysete av seg, er han tross alt blitt litt tøffere med årene. Heldigvis er han utstyrt med en god porsjon selvironi. Dessuten har han omsider fått opprykk fra førsteamanuensis til professor.

Bøkene dine handler alltid om religion. Hvilke tilbakemeldinger får du fra religiøse miljøer? 
- Vet du hva? Overraskende nok har jeg prester og pinsepredikanter og sågar noen av landets ledende teologiprofessorer som faste, begeistrede lesere. Selv om Beltø-bøkene lanserer mildt sagt kontroversielle teorier om bibelhistorien, ser nok leserne mine at det teologiske fundamentet er nokså solid og presist. At jeg dikter videre, er en litterær lek. Det tror jeg også dypt troende lesere forstår og aksepterer.

Juvdal er et fiktivt sted, men dukker altså ofte opp i bøkene dine. Hva er det med dette stedet som tiltrekker deg som forfatter?
- Da jeg begynte å skrive min første roman i 1984, trengte jeg en erkenorsk bygd fjernt fra sivilisasjonen og lukket inne av åser og skoger, fjell og langstrakte heier. Den gangen ble jeg glad i Juvdal. En bygd og et dalføre som ikke finnes i virkeligheten, men som forhåpentligvis fremstår ekte og levende i lesernes fantasi.

Vi har hørt at du er veldig glad i gamle, sjeldne bibler. Dersom Olav Thon en dag skulle gitt deg en million kroner til å handle bibler for, hvilke hadde du kjøpt da? 
- Min første innskytelse var en Gutenberg-bibel. Men så sjekket jeg prisene, og en komplett original går visst for 25–35 millioner dollar. For en million kroner kan jeg i beste fall få et godt bevart løsblad. Så jeg tror heller vi gir den millionen til et veldedig formål, jeg.

Til toppen

Utdrag

Springende og usammenhengende fortalte de meg om Conrad Krämer, Pontius Fjeldberg og Daniel Lyche.

Det ble sagt at Conrad Krämer ble drept av djevelen selv. Ifølge kirkens interne rapport – avgitt til biskopen udi Christianssands Stifft i februar måned i det Herrens år 1709 – var Krämers øyne i døden blitt aldeles gule. Pupillene var avlange slisser. Djevelens øyne, ifølge rapporten. Da klokkeren i Juvdal fant liket på kirkegården en iskald julemorgen, var snøen rundt liket dekket av spor etter djevelklover. I Krämers håndflater var en femkantet stjerne brent inn i huden. Et pentagram. Fem sorte talglys var plassert rundt den døde.

Med tiden ble den gamle saken glemt. Men så, en klar og kald septemberdag i 1963, døde Juvdals kallskapellan Pontius Fjeldberg under mildt sagt mystiske omstendigheter. Rett etter søndagens høymesse stormet han opp i kirketårnet mens han ropte navnet til en demon. Decarabia. Minutter senere ble han kastet ut av det tomme tårnet foran øynene til biskopen og alle kirkegjengerne som sto i lavmælt samtale nede på kirkebakken.

Det sies at historien gjentar seg. Fredag morgen, for ti dager siden, ble den unge journalisten Daniel Lyche funnet død under det samme klokketårnet. Han arbeidet med en lokalhistorisk bok om skjebnene til Conrad Krämer og Pontius Fjeldberg da han selv ble drept.

Hvilken forbindelse fantes mellom de tre sakene? Kunne jeg bistå i etterforskningen?

Politidirektøren, Kripos-sjefen og biskopen så bedende på meg. De mente jeg hadde noe å bidra med. Erfaring med religiøse mysterier. Historisk kunnskap. Fantasi. De var fulle av smiger. De ba meg grave i arkiver og dokumenter, i brev og registre. Grave i ord, grave i jord. Sammen med en håndfull av de dyktigste masterstudentene mine skulle jeg åpne den tre hundre år gamle graven til Conrad Krämer. Hva kunne vi finne? Et oppsmuldret skjelett? Eller noe helt annet som, forhåpentligvis, kunne kaste et forklarelsens lys over fortidens tildragelser og føre den strandede etterforskningen noen skritt fremover.

Det var tanken.

Jeg burde ha protestert. Som professor i arkeologi har jeg liten innsikt i politiarbeid, juss og etterforskning. De mysterier jeg søker løsningen på, er hundrevis – ja, tusenvis – av år gamle. I et beklagende tonefall burde jeg ha sagt at jeg nødig ville involvere meg. Jeg er arkeolog, burde jeg ha sagt, ingen detektiv. Jeg burde ha reist meg, takket høflig og gått.

Men jeg lærer aldri. Så jeg gjorde ingen av delene.

I stedet spurte jeg: «Hvordan kan jeg hjelpe?»

Til toppen