Trappeoppgangen stinket urin. Stanken av mennesker som bodde oppå hverandre, var umiskjennelig. Det var sommer, og de innendørs viftene pumpet eimen ut. Sean måtte nesten brekke seg; synet, lydene og lukten i leiegården vekket altfor levende minner fra hans egen barndom, da han bodde i en kommunal treromsleilighet over to etasjer sammen med moren, to brødre, to søstre og faren – hans far, som førte ham bort fra søsknene og opp til soverommet i andre, der ting skjedde. Hans mor, altfor forskremt til å gripe inn – tanken på å gripe en kniv i kjøkkenskuffen virvlet rundt i hodet hennes, men bleknet når motet sviktet henne. Men hans barndoms forbannelse hadde gitt ham en like sjelden som mørk forståelse – en evne til å forstå motivene til dem han jaktet på.
Altfor ofte blir de misbrukte selv misbrukere når mørket overvelder dem og ondskap avler mer ondskap – en grufull voldsspiral, så godt som umulig å bryte – og slik var demonene fra Seans barndom for dypt nedfelt i hans vesen til at han noensinne kunne bli kvitt dem. Men Sean var likevel annerledes fordi han klarte å kontrollere demonene og raseriet og hadde brukt sin ødelagte oppvekst til å utvikle en forståelse av forbrytelsene han etterforsket som andre politifolk bare kunne drømme om. Han forsto morderne, voldtektsmennene og brannstifterne – forsto hvorfor de måtte gjøre det de gjorde, kunne tolke deres motiver – se det de hadde sett, lukte det de hadde luktet, føle det de hadde følt – opphisselsen, maktfølelsen, motviljen, skylden, angeren, frykten. Han kunne ta steg fremover i en etterforskning som andre strevde med å fatte, og fylte hullene i et handlingsforløp med enestående fantasi. Åstedene ble levende for hans indre øye, ugjerningene utspilte seg i hodet som en film. Han var hverken spiritist eller synsk, han var bare en purk – men en purk med en ødelagt fortid, en farlig fremtid og en evne til å lese dem han jaktet på, i lyset av sin egen dunkle, hjemsøkte fortid. Kunne en av den sanne ondskapens frafalne disipler finne et bedre skjulested enn i politiet? Kunne han noe annet sted bruke sine unike egenskaper i det godes tjeneste bedre enn i politiet? Han svelget kvalmen som steg opp i halsen, og satte kursen for åstedet – der drapet hadde skjedd.
Til toppen