Jimmy Cavanaugh - det var så avgjort Jimmy. Men hva pokker gjorde han i Zürich av alle steder?

Plutselig fikk de øyekontakt. Jimmys ansikt lyste opp i et bredt smil. Han kom mot Ben med den ene armen utstrakt, den andre i lommen på trenchcoaten.

"Hartman, din gamle rev," ropte Jimmy. "Hyggelig å se deg igjen!"

"Herregud, er det virkelig deg!" utbrøt Ben. I samme øyeblikk falt blikket hans på et metallrør som stakk ut av vennens frakk, en lyddemper. Munningen pekte rett opp på ham.

Dette måtte være en spøk, tenkte Ben, gode gamle Jimmy fant alltid på slike ting. Men idet han for moro skyld rakte hendene i været og bøyde seg til siden som for å unngå en kule, så han at Cavanaugh vred litt på hånden, den umiskjennelige bevegelsen til en som klemmer på en avtrekker.

Det neste som skjedde, tok bare brøkdelen av et sekund, likevel virket det som om tiden nesten stoppet. Instinktivt svingte Ben skiene ned fra skulderen for å slå pistolen ut av Jimmys hånd, men i stedet traff han vennen i halsen.

Et øyeblikk etter - eller var det i samme øyeblikk? - hørte han eksplosjonen og kjente en skarp sprut i nakken idet en kule knuste et butikkvindu bare en halvmeter unna.

Dette kunne ikke skje!

Jimmy mistet balansen og skrek av smerte. Pistolen var så utvilsomt virkelig.

Han hørte skiene skramle på fortauet, så en blodstrime på Jimmys kinn, så at vennen prøvde å gjenvinne balansen. Så snudde Ben seg og begynte å løpe for livet nedover gaten.

Pistolen var virkelig. Og Jimmy hadde skutt på ham.

Gaten var full av folk som var ute og handlet, og forretningsmenn på vei til lunsjavtaler. Han kolliderte med mange av dem, men stoppet ikke. Han løp som han aldri hadde løpt før og skiftet hele tiden retning i håp om at det skulle gjøre det vanskelig for Jimmy å treffe ham.

Hva faen var det som foregikk? Dette var vanvidd, fullstendig vanvidd!

Til toppen