Min datters far er en usedvanlig vakker fortelling om en fars sterke kjærlighet til sin lille datter - ofte ispedd rikelige doser svart humor. Samtidig gir romanen et gripende innblikk i dagens Bosnia, preget av korrupsjon, politisk stagnasjon og spøkelser fra fortiden. En del av boken består av samtaler der faren svarer på datterens mange spørsmål, undringer typisk for et barn i ferd med til å oppdage verden. Faren svarer med ironi og sarkasme rettet mot voksenverdenen og samfunnet, men uten at han ignorer barnets perspektiv. Svarene røper kjærlighet og respekt, de reflekterer den voksnes bekymringer, men uten at barnet belastes med hva disse innebærer. Det virkelige dramaet, som hele tiden lurer i bakgrunnen, er at moren vil at familien skal emigrere til Australia. Til slutt reiser hun og datteren ...
«- Pappa, stemmer det at det ikke er lov å spise med venstre hånd?
- Selvfølgelig er det lov, hvem er det som sier det ikke er lov?
- De andre barna.
- Hvor har de det fra?
- De har lært det i religionsundervisningen.
- Og hva er det man har fortalt dem? Hvorfor er det ikke er lov?
- Fordi når noen spiser med venstre hånd, så liker ikke de som spiser med høyre det.
- Men hva hvis alle menneskene rundt bordet spiser med venstre hånd, og bare én med høyre?
- Jeg vet ikke.
- Noen av historiens største mennesker var kjevhendte.
- Hvem?
- Michelangelo. Han laget den største og vakreste kirken i verden. Leonardo da Vinci var også kjevhendt. Og Picasso. Og Einstein. Og Rafael. Og Dürer. Og Escher. Jimmi Hendrix. Curt Cobain. Robert Plant. Og Pelé. Charlie Chaplin. Også han der skuespilleren som spilte Buddha. Og forfatterne av Alice i Eventyrland og Tom Sawyer.
Bill Clinton var også kjevhendt.
- Han vet jeg hvem er!»
