Et hav av hvite skrog fylte havnen. Overalt lå det båter med folk som festet. En yrende trengsel av berusede ungdommer beveget seg fram og tilbake på bryggene. Sommerkvelden var varm, men jenta som sjanglet gjennom mengden frøs så hun skalv.
Det var mennesker overalt, men ingen hun kjente. Alle lo og snakket med oppspilte stemmer. Lyden skar i henne, og hun la hendene over ørene for å stenge bråket ute.
Hun myste fortvilet i kveldslyset mens hun lette etter et kjent ansikt.
En gjeng med tenåringer grillet på stranden, uten å bry seg om forbudsskiltene. Litt lenger borte sto det flere politibetjenter iført gule vester, og enda noen kom kjørende på en rød firhjuling som stoppet på hjørnet ved Seglarrestaurangen.
Jenta på brygga la ikke merke til dem. Det lyse håret hennes var bustete og øynene vidt oppsperret. Hun haltet litt, og manglet en sko på den ene foten.
En eller annen dultet til henne, og hun falt mot en søppelkurv.
Blikket virret fram og tilbake. Et hulk presset seg fram, og hun støttet seg til en brannhydrant. Men ingen tok notis av henne, stemmesurret rundt henne steg og sank, og den høye musikken overdøvet jamringen som kom ut av strupen hennes.
«Må finne båten,» klynket hun.
Enda en person støtte borti jenta, og denne gangen gikk hun over ende. Utmattet ble hun sittende på den solstenkte brygga, ute av stand til å reise seg. Det skitne ansiktet var grimete av tårer, og hun mumlet noe som ingen andre enn hun selv forsto.
Hun skuttet seg og slo armene rundt kroppen i et forsøk på å bli varm.
«Går det bra med deg?»
Et middelaldrende par hadde stoppet foran henne.
«Er du dårlig?» sa kvinnen bekymret og la hånden på armen hennes.
Jenta reiste seg og løp sin vei, ut på den lange flytebrygga i enden av kaien, langt borte fra paret.
«Må finne Victor,» mumlet hun.
Musikken var høyere nå.
Fra en stor motorbåt pumpet store svarte høyttalere ut intense teknorytmer. Lyden var øredøvende, og vibrasjonene forplantet seg til betongen under føttene hennes. På båtens akterdekk sto det et lavt mahognibord der halvfulle glass slåss om plassen med sigarettstumper og flasker. En solbrun mann i bar overkropp satt i en bred, hvit skinnsofa med en sigarett i hånden. Han lot blikket gli over jentas kropp.
«Føler du deg ensom?»
Flirende gjorde han en sirkelbevegelse med tungen.
«Det kan jeg hjelpe deg med.»
Hun stoppet igjen, rygget noen skritt bakover og sprang i motsatt retning, inn på land.
En skog av hvite master møtte henne. Hjelpeløst stirret hun på båtene foran seg.
«Victor?» hvisket hun mens tårene begynte å renne igjen. «Hvor er du?»
Så ga bena hennes etter, og hun falt sammen i sanden.

Til toppen