Stemme til de stumme

Veggene hadde ører. Storebror så deg. Alle var livredde. Et helt folk måtte lære seg å hviske eller tie under tyranniet. Hviskerne er et enestående historisk dokument om dagligliv i stillhet og frykt i Stalins Russland. Her får de tause overleverne for første gang komme til orde.

Det russiske språket har to ord for en som hvisker - et for dem som hvisker for ikke å bli hørt av myndighetene (sjeptsjusjtsjij), og et annet for tystere som hvisker bak folks rygg til det hemmelige politiet for å forråde kolleger, naboer, venner, ja til og med familiemedlemmer (sjeptun). Skillet er en frukt av Stalin-tiden, da hele sovjetsamfunnet bestod av hviskere, i den ene eller andre betydningen av ordet. I en stor del av russisk historie har mesteparten av befolkningen tilhørt en av disse gruppene, ofte begge på samme tid. I Orlando Figes’ fengslende nye historiske storverk får vi møte begge typer hviskere.

Dagliglivets tause terror
Josef Stalins terrorregime er etter hvert godt kjent og vel dokumentert. Vi har alle hørt om Gulag, om millionene som døde som offer for de vanvittige Moskvaprosessene eller etter nakkeskudd fra tsjekaen i mørke bakgater, av utmattelse eller sykdom i arbeidsleirene, i krig eller hungersnød som følge av Stalins tvangskollektivisering av landbruket.

Denne ytre terroren, med vilkårlige arrestasjoner og parodiske rettssaker, slavearbeid og myrderier i fangeleirene, er ikke hovedtema i Orlando Figes’ bok. Derimot er det den første boken som går i dybden hva gjelder å forklare og fortelle om hvordan disse hendelsene påvirket folks familie- og privatliv. Hvordan klarte innbyggerne å bevare et privatliv under Stalins styre, og hva tenkte og følte de innerst inne? Hvordan trengte stalinismen seg inn i folks bevissthet og følelsesliv, og hvordan kom den til å påvirke alle verdier og relasjoner? Familiens moralske sfære er bokens hovedarena, og her utforskes hvordan familiene reagerte på sovjetregimets nådeløse pressmidler.

En hjerteskjærende bok
I jakten etter svar på slike spørsmål har den britiske historieprofessoren Orlando Figes og hans tallrike skare av medarbeidere samlet et enestående dokumentarisk materiale. Hviskerne bygger på mange hundre familiearkiver, brev, dagbøker, personlige dokumenter, fotografier og gjenstander. De overlevende etter Stalins terror har oppbevart dette unike kildematerialet i hemmelige skuffer eller under madrasser i private hjem over hele Russland helt fram til i dag, og dette materialet har Figes og hans forskerteam nå fått tilgang til. 444 vanlige russere er dernest gjennom tre og et halvt år blitt grundig intervjuet av Figes og hans ni forskningsassistenter. Å få folk i tale, og få dem til å åpne seg om sine liv under Stalin, har vært en sjeldent krevende oppgave. Når mennesker først har lært seg å tie, holder de seg helst til det de kan best og føler seg tryggest med, og innrømmer nødig fordums svik og svakhet. Likevel er Hviskerne blitt et enestående historisk dokument som avslører hverdagslivet og de skjulte historiene i Stalins totalitære regime, en bok som omsider – og nå kort før kildene blir borte – lar de tause overleverne komme til orde, en bok som gir stemme til de stumme.

Et barn av 1917
- Det var umulig å snakke, skriver Konstantin Simonov i et ufulllendt utkast til skuespillet ”De fire jeg” kort før sin død. Stykket skulle ta form som en samtale mellom hans nåværende jeg og tre tidligere jeg-figurer fra ulike tidspunkter i fortiden, som en rettssak mot ham selv. Han slåss med å forklare sin langvarige opptatthet av stalinismen, som lenge hadde bergtatt ham. Han avhører seg selv uten nåde, og dømmer seg selv strengt.

28. august 1979 dør Simonov, og asken hans blir spredd for vinden på en gammel slagmark fra andre verdenskrig. Verdenspressen skriver nekrologer over den store sovjetiske forfatteren, Stalins yndling. Han er oversatt til en rekke språk, og i Aschehougs konversasjonsleksikon fra 1970-tallet får han fyldig og hederlig omtale. I 1980-årene leses han fortsatt som en klassiker på sovjetiske skoler og universiteter. I Orlando Figes’ Hviskerne er han en viktig gjennomgangsfigur. Bare Josef Stalin overgår ham hva gjelder antall henvisninger i bokens fyldige personregister.

Konstantin Kirill Simonov fødtes i 1915 og ble et barn av den store oktoberrevolusjonen to år seinere. Moren Aleksandra nedstammet fra en fornem gammel slekt av fyrstelige byråkrater og jordeiere, som inntok en fremstående stilling i det keiserlige system. Faren Mikhail, som var oberst i generalstaben og nesten dobbelt så gammel som sin adelige hustru, rømte fra bolsjevikenes røde terror til Polen i 1917. Morens familie ble fratatt alle sine eiendeler, og hun søkte tilflukt med gutten sin hos slektninger i en liten provinsby. Her tilpasset familien seg det nye regimet, og på 1930-tallet slo Konstantin seg opp som proletarforfatter. Han var en talentfull lyrisk poet og en fremragende journalist, og romanene hans fra andre verdenskrig ble enormt populære. I 1939 giftet han seg med Jevgenija Laksina, den yngste av tre søstre i en jødisk familie fra grenseregionen mot dagens Litauen. Sammen fikk de sønnen Aleksej, som er en viktig kilde for Figes’ beretning. Snart skulle imidlertid Konstantin komme til å svikte både hustruen og familien på det groveste.

Vent på meg
Under krigen innyndet den suksessrike reporteren og offiseren Simonov seg hos den blendende vakre, men senere sterkt alkoholiserte, skuespillerinnen Valentina Serova. Romansen inspirerte ham til å skrive sitt mest berømte dikt, ”Vent på meg” (1941), som ble lært utenat av nesten alle soldater som sloss for å komme hjem til kjæresten eller kona etter krigen. I etterkrigstiden var Simonov et fremtredende medlem av Forfatterforeningen, som nå ble kommandert av Stalins ideologer og bl.a. deltok i kampanjen mot jøder i kunst og vitenskap. Laskin-familien ble et av ofrene for den nye antisemittiske terroren, men Simonov løftet ikke en finger for å hjelpe dem. Det skal føyes til at han neppe kunne utrettet stort heller.

Konstantin Simonov var en sammensatt person. Av foreldrene hadde han arvet de aristokratiske verdiene om offentlig tjeneste og troen på militær plikt og lydighet. Senere lot han seg påvirke av de sovjetiske dydene om offentlig aktivisme og patriotiske ofre, og fant sin plass i det stalinistiske kommandohierarkiet. Av utdannelse og temperament var han en aktivist som mistet seg selv til sovjetsystemet i ung alder. Han manglet midlene til å frigjøre seg fra systemets moralske press og krav. Slik legemliggjorde Simonov alle de moralske konfliktene og dilemmaene i sin generasjon, som fikk livet sitt overskygget av det stalinistiske regimet. - Han er kanskje vår beretnings tragiske helt, skriver Orlando Figes, og legger til: Å forstå hans tanker og handlinger er kanskje å forstå hans tid.