En kølsvart roman om utbytting, avhengighet og fornedring. Garantert ikke sovemedisin!

Jaroslav, en tidligere bokser fra Øst-Europa, kommer til et fremmed land for å få oppfylt et løfte. Han bor i en liten bil, har ingen penger, men mange pene klær, og kjenner ett eneste menneske dit han kommer.

- Vær forsiktig, sier Malfatti, selv om Jaroslav ikke gjør annet enn å stryke hansken over kinnet. - Den kan drepe. Den har drept.

- Er den veldig gammel?

- Den ble laget i slutten av 30-årene, i Tyskland. En fangevokter, som hadde studert medisin men ikke tatt eksamen, arbeidet lenge med å konstruere en slåsshanske som kunne slå et menneske i svime på ett sekund, uten anvendelse av stor kraft. Under en inspeksjon fikk Hitler se prototypen og moret seg stort over den. Det ble laget mellom tretti og førti kopier, som ble sendt rundt til spesielt utvalgte fengsler. Dette er en av dem. Disse hanskene skal ha tatt livet av flere hundre mennesker.

Malfatti puster langsomt. Han unngår omhyggelig å berøre hansken i det han peker. - De svarte flekkene er blod, sier han. - De grå er hjerne.

Den fremmede, Jaroslav, møter et kynisk, ynkelig Vesten - et land med små mennesker, små tanker og stort begjær. Men Hitlers tunge er ikke en moralsk forarget roman med den gode fattige mot utbytterne. I den navnløse byen Jaroslav kommer til, er alle, både den tilreisende og lokalbefolkningen, aktører og marionetter i sitt eget, destruktive spill. Hitlers tunge er en av de få romaner, om hvilke klisjeen passer: Den er umulig å legge fra seg. Og den er ingen sovemedisin!

Per Knutsen lodder svært dypt og skånselsløs – i like stor grad, kanskje enda større enn fjorårets kritikerroste og oppsiktsvekkende roman Å salte et hjerte.