Augustin (354¿430) er oldtidens største kirkelærer. Han var født i Thagaste i det nåværende Algerie. Han var vokst opp i et kristent miljø med en dypt kristen mor, men først 32 år gammel ble han, etter en heftig ungdomstid og sterke åndelige brytninger, en troende kristen og lot seg døpe av biskop Ambrosius. Som teologisk tenker var han en toneangivende læremester gjennom hele middelalderen. Han regnes gjerne som opphavsmann til den katolske kirketanken. Gjennom sine skrifter og tallrike prekener gav han retningslinjene for den elementære kristendomsundervisning og mønstret for kirkens forkynnelse i middelalderen, også i de germanske land.
Confessiones («Bekjennelser»), skrevet omkring år 400 e.Kr., inntar en enestående plass innenfor verdenslitteraturen. I sammenligning med andre verker fra antikken er boken blitt kalt «det indre menneskes Odyssé og Iliade». Som tre i hverandre innfiltrede linjer i Augustins liv møter vi her trangen til intellektuell erkjennelse, den moralske streben etter renhet og helhet, og lengselen etter å erkjenne Gud og å nå til religiøs visshet. Det er et selvbiografisk verk. I de ni første bøkene forteller han om sin fortid. Her følger vi Augustin fra hans tidligste barndom til det åndelige gjennombrudd i år 386¿387, da han ble en troende kristen og lot seg døpe. Tiende bok gir en analyse av Augustins indre liv på den tid da han skrev sine erindringer. De personlige betraktninger utvider seg her til en mer teoretisk gransking av sjelslivet i det hele, særlig av erindringens gåtefulle evne.
(Skriftet inneholder dessuten tre «bøker» til, som vanligvis ikke blir tatt med i moderne oversettelser, fordi de ikke har den samme allmenne interesse. Disse bøkene gir et innblikk i Augustins teologi.)
