Noen sommergjester døser i solsteken utenfor et feriepensjonat på en øy et sted på kysten. Idyllen blir brått revet i stykker av en melding om et likfunn. En mann er drept av et brutalt slag i hodet. Natten før har noen hørt jernvognen, en lyd som av raslende kjettinger, et spøkelsesaktig, usynlig kjøretøy som varsler død. Angsten slår ned; detektiven Asbjørn Krag kommer for å etterforske saken.
Jernvognen utkom i 1909, vi står foran et hundreårsjubileum vel verd å markere. Forfatteren var en bråbegavet 24-åring som het Kristofer Elvestad Svensen, men kalte seg Sven Elvestad som journalist og Stein Riverton som kriminalforfatter. Denne boken ble Rivertons gjennombrudd, både nasjonalt og internasjonalt; med den startet en periode på femten år hvor han ble regnet som den største krimforfatter på det europeiske kontinent. Og den kan fortsatt – mener nå jeg – telles blant tidenes beste kriminalromaner.
Dels fordi den bruker et knep som Agatha Christie fikk æren av å ha funnet opp, sytten år senere. Men først og fremst for det stilistiske mesterskapet som preger den. Jernvognen er en blanding av detektivhistorie og psykologisk grøsser, en svettende skildring av angst, en tommeskrue som strammes sakte inn, mens sommeren går over, høstmørket kryper inn, og den døde vender tilbake. Sinn og natur glir sammen i skildringen, på en måte som minner om den unge Hamsun.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest den. I sin tid laget jeg den som hørespill for Radioteatret. Og hørespillet inspirerte i sin tur til et tegneseriealbum av Jason, Jon-Arne Sæterøy, Norges fremste serieskaper. Uansett hvilken versjon en velger er det en historie som er garantert uforglemmelig.

Nils Nordberg

Noen sommergjester døser i solsteken ved et feriepensjonat på en øy. Så kommer meldingen om et likfunn. Natten før har noen hørt jernvognen, en lyd som av raslende kjettinger, et usynlig kjøretøy som varsler død. Hundre år etter at den kom ut er Jernvognen fortsatt en stilistisk mesterlig blanding av detektivroman og psykologisk grøsser.