Av Pål Andreassen

Hadde Veum villet, kunne han lent seg ut av kontorvinduet på Strandkaien 2
og sett filmfolkene og skuespillerne regissere livet hans like utenfor. Et
langt liv som privatetterforsker, med utallige små og store saker på
merittlisten siden han begynte for seg selv i 1975. Ofte med koblinger til
hans tidligere liv som barnevernsarbeider i Bergen.

Og lite aner detektiven, der han sitter og ser septembersolen flyte som
honning over byen, at den neste telefonen han skal motta vil komme fra
fortiden. Nærmere bestemt 1970, og en sak som begynte med et hjemmebesøk i
det ikke altfor trivelige Rothaugkomplekset i Bergen. Det er liten tvil om
at den tre år gamle Janegutt, eller Jan Elvis som han egentlig heter, ikke
har det spesielt godt hos sin rusbelastede mor, Mette Olsen, og hennes
voldelige og lite sympatiske samboer Terje Hammersten. Veum og hans kollega
sørger for at Janegutt blir plassert i fosterhjem, og forventer naturlig nok
at historien stopper der.

Nesten lykkelig
Men tre år senere treffer han Janegutt igjen. Denne gangen i forbindelse med
at fosterfaren til Janegutt ­ eller Jan Egil som han nå heter ­ blir funnet
død i bunnen av kjellertrappen i sitt hjem. Fostermoren blir dømt for å ha
dyttet ektemannen utfor trappen, og barnevernet ­ med Veum i spissen ­ tar
seg av den seks år gamle gutten med det anklagende blikket. Sammen med
kollegaen Cecilie Strand blir Veum for en kort periode nærmest som far og
mor for den lille gutten med den traumatiske oppveksten, før han igjen blir
sendt til et nytt fosterhjem. Og nok en gang tror Veum at han har sett
Janegutt for siste gang.

Drap og spritsmugling
Men med et klassisk og stilsikkert Staalesen-grep spoles historien kjapt
frem til 1984. Veum har vært privatetterforsker i ni år og har ikke skjenket
Janegutt en tanke før ²telefonen fra fortiden² kommer, og med ett er
Janegutt tilbake i bevisstheten hans. Et dobbeldrap er begått i Sunnfjord,
og hvem andre enn Jan Egil har forskanset seg med et gissel ­ og nekter å
forhandle med andre enn Veum?
For alle andre enn vår mann er det opplagt og allerede oppklart at det
er Jan Egil som må ha drept sine fosterforeldre. Men Veum lukter både gammel
smuglersprit og ugler i Sunnfjords-mosen, og nekter å godta det opplagte.
Dessuten lurer både et drap fra 70-tallet og det mytebelagte Trodalsdrapet i
1839 i bakgrunnen.

Fargerikt persongalleri
Som vanlig når Staalesen boltrer seg med Veum er Dødens drabanter en utsøkt
stilstudie i klassisk skandinavisk krimtradisjon. Bergensforfatteren tar
sjansen på et stort persongalleri over en tidsperiode på 25 år, men er
dreven nok til at alle figurene nærmest automatisk finner sin naturlige
plass og rolle i historien.
En historie som først og fremst dreier seg om det å komme skeivt ut
fra barnsben av, og hvilke spor det kan sette i et barnesinn. Men det er
også en historie om livsvalg som mange år etter kan få fatale følger både
for en selv og andre som mer eller mindre blir ufrivillig blir trukket inn i
løgnene.

Geniale åpningslinjer
Da Varg Veum for første gang dukket opp i romanen Bukken til havresekken
i 1977, hadde allerede Staalesen to kriminalromaner på samvittigheten. Men
det er liten tvil om at det er den småforsofne tidligere sosialarbeideren
som for alvor satte Bergen på det nasjonale, så vel som det internasjonale,
krimkartet. Staalesens evne til å meisle ut spennende historier med et skarp
og presist språk, kombinert med en passe porsjon følelser og krimklisjéer,
gjør at man alltid ser frem til en ny dose med privatetterforskeren fra byen
mellom de syv fjell.
      I sin forrige Veum-roman, Ansikt til ansikt fra 2004, kom han opp med
den smått geniale åpningslinjen "Det satt en død mann på kontoret mitt".
Årets åpning, "Jeg fikk en telefon fra fortiden",  er heller ikke langt unna
klassikerstatus. Men der hvor en del av Staalesens forfatterkollegaer
brenner av alt kruttet i åpningen, er han dreven nok til å porsjonere ut
spenningen i små nok doser til at det holder hele veien til Sunnfjord og
tilbake til Strandkaien 2 i Bergen.

Bergensdetektiven Varg Veum får en telefon fra fortiden og må nøste opp i en kjede med mordsaker og sin egen forhistorie som ansatt i barnevernet. Staalesen holder stilen!